The Hives: «The Black And White Album» (A&M/ Universal)

Et ikke spesielt morsomt karneval

På sin nye plate viser The Hives tegn til bedring etter totalkollapsen da de debuterte for et stort plateselskap. Men fortsatt blir det for mye latterlig karneval.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke like morsomt lenger...Ikke like morsomt lenger...

The Hives var selve bildet på rockens gjenerobring i vår nye tidsalder. Sammen med Black Rebel Motorcycle Club og The Strokes sørget de for at naglebelter og rockeattityden skulle prege de første årene av vårt ferske årtusen.

Jeg så The Hives flere ganger på Rockefeller og andre steder i Oslo. Det gikk virkelig gjetord om konsertene deres, og med måten de blandet sin punkrock-oppvekst og attityde med riffete klassisk rock'n'roll etter The Who og The Kinks, var det fullt fortjent. De spilte med lidenskap. De spilte for livet. Ja blodet formelig sprutet ut av fingertuppene på gitaristen Nicholas etter konsertene.

The Hives viste så til de grader at de ville dette, ville gå opp de klassiske linjene til de store rockbandene, med hver eneste fiber de hadde i kroppen. Liksom en kåt kanin i parringstiden virket de svenske guttene ustoppelige. Det vil si helt til de ble signet av et stort internasjonalt plateselskap og havnet på «The Letterman Show» i USA. Jeg vet ikke om jeg skal dra dette med kaninen særlig lengre, men i det samme øyeblikk som alle forventet at The Hives skulle erobre verden endte det i et intetsigende tørrjokk.

Etter The Hives' begredelige majordebut har det blitt stille rundt dem. I hvert fall i Norge, hvor de var relativt ofte og hadde et voksende publikum før de dro til USA for å gjøre seg fete.

Bunnen nådde de med forrige plate, «Tyrannosaurus Hives» i 2004. Med et smell. Det var ikke mulig å ynke seg verre på plate enn det de presterte der. Eller var det det? Den som forventet et kanon-comeback fikk det ikke. Undertegnede tør i det minste å si at han hører på The Hives igjen uten å være redd for å bli sett på som en avviker med smittsom rabies.

Dette er heller ingen god skive. Svenskene har definitivt ikke klatret opp i den seriøse rockligaen, der vi gjerne hadde sett for oss den karismatiske vokalisten Pelle og hans fire kumpaner. Ja for mye av rocken her er som Barbiedukker for voksne gutter. Det er ikke mulig å ta dette helt seriøst. Resultatet er derimot dillete og barnslig på samme måte som David Lee Roth til tider etter Van Halen var en tegneseriefigur.

Men «The Black And White Album» åpner ikke så verst med sine øsende riff i «Tick Tick Boom». Det er kommersielt så det holder, men det øser i det minste i gitarer og sang som man forventer av et potent rockband av et visst kaliber.

Men hvor lenge var Adam i paradis? En eplebit og så er det slutt. Allerede i platas andre spor, «Try It Again», virker det som de ønsker å parre AC/DC-riffkvaliteter med hip hop og lekne funky rytmer. Det låter akkurat like fristende som å få en fet nisse nedover pipa.

Det fortsetter med Supergrass-flørt, mikset med et dårlig popfrieri på «You Got It All... Wrong», en David Lee Roth på whisky og «kjempemorsomt» karibisk karneval på «Well All Right!». For så å gjøre narr av Bowie på «T.H.E.H.I.V.E.S.», og leke med hip hop-elementer slik Aerosmith ville gjort mens de enda var på virkelig dårlige trips på «Giddy Up!». Det er noe småperverst á la Frank Zappas mindre minneverdige øyeblikk å finne i et par av låtene også. Men der oppe i rock'n'roll-himmelen må Frank rett og slett få migrene av låter som «Giddy Up!».

Det høres ut som dette er helt på trynet. Og mye av det er også på trynet. Hva kan man forvente når guttene fortsatt setter barnslige titler som «His Royal Highness Prince» foran navnene sine? Vær så snill! Mot alle odds er det likevel flere tegn til bedring. «Tick Tick Boom» er det som nevnt både saft og trøkk i, mens «Won't Be Long» har tyggegummi-refrenget, og rocker som Atomic Swing på sine bedre dager.

Den virkelige oppturen kommer imidlertid helt på slutten av det 14-spor lange albumet. Sex Pistols-aktige «Return The favour», Turboneger-energien i «Square One Here I Come», og det litt Slade-lekne rockparty-uttrykket i «You Dress Up For Armageddon» viser at Pelle fortsatt kan synge og skrive gode låter. Det blir faktisk riktig så fornøyelig å befinne seg i selskap med The Hives gjennom den siste tredjedelen av albumet. Men kanskje de snart burde bestemme seg for hvilken verden de vil leve i?

Vil de leve i den virkelige kick ass-verden de stammer fra? Eller vil de henge rundt i det litt komisk irriterende og uberegnelig absurde rock'n'roll-karnevalet som de tidvis er innom her? The Hives synes å totalt mangle den genialiteten artister som David Bowie er i besittelse av.
I en ønskeverden vil he Hives få sparken hos A&M, legge vekk titler og kostymer og spille rock så blodet spruter igjen!

Karakter: 4 av 10

Les andre plateanmeldelser her

Personvernpolicy