Jonny Halberg: «All verdens ulykker» (Kolon 2007, 216 sider)

Forfatter på tur

Forfatter på tur
Forfatter på tur

Smidig og til tider morsom harselas, men retningsløst.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jonny Halbergs bøker har ofte blitt kalt skittenrealistiske. Det har forfatteren (forståelig nok) sett seg lei av.

Han er i det hele tatt svært oppgitt over denne tendensen han har til å skrive realistisk, og bestemmer seg for å ta en helomvending.

Med stipend fra Utenriksdepartementet legger han ut på reise til Romania for å promotere boka «Flommen». Problematisk nok sammenfaller altså hans behov for å ta et oppgjør med realismen, med lanseringsturneen for en bok som nettopp er plassert i denne sjangeren.

Småabsurd

«All verdens ulykker. Innberetning til Det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005» er skrevet slik undertittelen på boka indikerer, som Halbergs innberetning til utenriksdepartementet etter Romania-turen. Det er en tur preget av forfatterfyll og ulike arrangementer i regi av det rumenske forlaget.

Stort sett rangler Halberg fra det ene møtet til det andre og befinner seg stadig vekk i småabsurde situasjoner. Det går ofte ganske galt.

Man har da vært på fylla sjøl.

En del av disse hendelsene er ganske morsomme og i noen tilfeller vekker de sterke inntrykk, som ved møtet med den syke hunden.

Språket er lett og ledig, og persongalleriet, bestående foruten Halberg selv av et knippe rumenske kulturfyker, trår klart fram selv om vi aldri kommer så langt inn på noen av de.

Halberg drar også inn en del rumensk historie og politikk, og tegner et godt bilde av en preget nasjon som til daglig slåss med sine spøkelser.

Fyll og anekdoter

Men, som det står i presseskrivet: «det som skulle være hans livs lanseringsturné viser seg å bli en lang rekke av viderverdigheter.»

Det er sant å si ikke så interessant å lese om alle disse viderverdighetene, det blir referataktig og virker trivielt, alle detaljer oppramset tilsynelatende uten grunn.

Man har da vært på fylla sjøl.

Det er en ganske uhøytidelig roman dette, som flyter smidig og har en del fine anekdoter. Men jeg forblir usikker på hva Halberg egentlig vil. Jeg forstår at han, som presseskrivet (igjen, beklager) på en slik klam måte uttrykker det: «driver en lek med seg selv som person og undersøker mytene knyttet til forfatterrollen», men hva er det han egentlig ønsker å formidle til leseren?

Selvfiksjonens tidsalder

Boka legger, med insisteringen på at her skal oppgjør tas og realismen filleristes, opp til mer villskap og burleskhet enn det faktisk bunner ut i.

Muligens er dette hele poenget; oppgjørets fiasko og hverdagens triumf over våre små livs planlagte revolusjoner. Når Halberg skriver at han skal fortelle de rumenske studentene om «mangelen på dristighet og viljen til å gjøre det uhørte blant mine jevnaldrende norske forfattere, og med det slå den siste spikeren i kistelokket på god, norsk realisme», kan vi lese det mest som en ironisk kommentar til egen opprørstrang.

Den selvironiske holdningen speiles i fortellerens heller tafatte forsøk på å imponere den vakre Sanda, eller når karakteren Lucian plutselig utbryter «Bah! Alle skriver selvbiografier for tiden. Hvorfor skal jeg lese utleveringer fra Halbergs liv?»

Likevel blir jeg ikke overbevist om at prosjektet er helt vellykket.

Forfatteres selvfiksjon har blitt gjort opp og i mente og med så mange lag ironi, på alle bauger og kanter de siste årene, at det vanskelig kan gjøres på en banebrytende eller over middels artig måte lenger.

Jeg tar meg selv i å håpe at det snart skal gå over.

Karakter: 4 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter

Se en annen vei

Londonstaner

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Personvernpolicy