Lyttelua 25 (Gud er død)

Tord Krogtoft: Butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage

Terry Reid: River

I min (nesten) elleve uker lange periode som totalavholds fikk søndagen en litt annen karakter. Hallo ristet brød med syltetøy, kaffekopp, aviser og et par kapitler i en bok. Adieu nerver, kvalme og hodepine.

Jeg drikker igjen, men formiddagen på søndagen i min niende uke ble tonesatt av «River». En nyinnkjøpt, krisp 180 grams repressing, utgitt av 4 Men with Beards, spesialister på flotte nytrykk av gamle lp'er. Terry Reid, smått obskur singer/songwriter som i sin tid takket nei til både å være med å starte Led Zeppelin, og å bli med i Deep Purple. Her er han sannsynligvis i sitt livs form, og høres ut som en blanding av sine landsmenn John Martyn (sein) og Robert Wyatt (tidlig, solo). Av nyere ting er Devendra Banhart kanskje en referanse.

Apropos Robert Wyatt. Hans siste, «Comicopera» er et stille mesterverk og årets søndagsskive over alle søndagsskiver. Jaggu er ikke Paul Weller med på gitar også, mer om dette i nær framtid.

Rune Gustafsson: Rune Gustafsson plays Stevie Wonder

Jeg fant denne gemmen på platemesse for et par snaue måneder siden. Bladde gjennom nordisk-esker på jakt etter de engelskspråklige utgivelsene til Henning Kvitnes med Little Eden, da jeg kom over en gammel kjenning.

«Rune Gustafsson plays Stevie Wonder» er et hyggelig gjenhør, 14-15 år siden jeg hørte den sist, i stua til min gode venn (og jazzkatt) Håvard. Musikken er lettere overproduserte versjoner av Wonder-låter, med mye stryk og Gustafssons gitar i fokus. En plate som med andre ord bør passe perfekt i en liten trendy klesbutikk på Løkka.

Det er dog coveret som er vinneren her. En tegning av Rune Gustafsson iført en tidsriktig lysebrun fløyelsdress, spillende på Stevie Wonder som er koblet til med ledning og det hele. Han spiller altså bokstavelig talt på Wonder, som en gitar. Ubetalelig!

Nu gjenstår det bare å skaffe til veie «Out of My Bag», en annen Rune Gustafsson-plate med et fantastisk cover. Neste gang finner jeg kanskje også «Back To Little Eden», Kvitnes-platen jeg jaktet på.

Salem Al Fakir: This is who I am

Jeg er usikker på hva det egentlig sier noe om, journalisten spesielt eller Dagbladets merksnodige nyvinning «kulturtipset» generellt. Norges fremste kulturavis (eeh...) valgte i hvert fall den dagen Salem spiller sin første konsert i Oslo å tipse folk om at Superfamily spiller på et nesten utsolgt Rockefeller. Dette er verken kulturformidling eller et spesielt godt tips, bare latskap og dårlig smak.

Konserten var, som albumet som omsider er sluppet i Norge, bra men litt ujevn. Mannen er en sjarmbombe og med riktig markedsføring kapabel til å selge titusener av plater. Hører du Thomas Holst Hansen, der har du en sikker vinner.

Kjøper du platen over disk kan du lese følgende i coveret: «All songs written, produced, arranged and mixed by Salem Al Fakir. All instruments played by Salem Al Fakir». 22 år.

Spor 10; «It's True / Life Will Smile for You.»

Vær lur, kjøp deg denne. Du trenger litt Salem når det blir kaldere i lufta.

Vera Øian: Påtroppende butikksjef Platekompaniet Sandvika

Robert Plant & Allison Krauss: Raising Sand

Jøje meg, dette var stas. To av populærmusikkens mest distinkte stemmer viser seg å fungere enda bedre sammen enn hver for seg. Plant & Krauss fant hverandre for første gang på en Leadbelly-tribute-konsert i 2004, noe som ifølge Plant var en magisk opplevelse.

Heldigvis har de klart å gjenskape magien i studio noen år senere, med ringreven T-Bone Burnett i kontrollrommet. I snart to uker har jeg latt meg bergta av hva disse to på papiret høyst forskjellige musikerene har klart å hente frem i hverandre. Plant har aldri sunget så mykt, Krauss har for første gang en smule skitt under neglene, sammen låter de som falne engler og har laget årets country-plate og kanskje også årets plate.

Slik kjennes det i hvert fall akkurat nå, rusa som jeg er på låter signert blant annet Tom Waits, Townes van Zandt, Gene Clark og Everly Brothers. 22.oktober kan også du la deg henføre. Grip lua og la høsten komme!

Sharon Jones & The Dap Kings: 100 Days,100 Nights

Tenker at Unge Moen fikk danset fra seg for et helt år på Sharon Jones-konserten i New York. Jeg hadde i hvert fall den utsøkte gleden av å oppleve henne i Austin tidligere i år og kjenner rykninger i dansefoten hver gang jeg tenker tilbake... For oss som ønsker at vi hadde muligheten til å besøke the Apollo da det virkelig var liv laga, er Ms.Jones og hennes Dap-Kings et riktig så brukbart plaster på såret.

«100 Days,100 Nights» er en riktig så brukbar oppfølger til fenomenale «Naturally» fra 2005, men foreløpig er den ikke så mye mer. Jeg kjenner littegrann på skuffelsen, men hvis bare Plant & Krauss klarer å holde seg unna, skal Sharon og kongene få svingt seg noen runder til. Da kan det nok bli hett under lua i denne omgangen også.

Lifesavas:Gutterfly

Appropo dansefot. Tar meg selv stadig i både hode-nikking og fot-tramping i takt med Lifesavas-låta «Gutterfly» fra albumet med samme tittel, noe som resulterer i mange skråblikk i min retning fra medpassasjerer på diverse transportmidler. Slik må det nødvendigvis bli når man har gleden av å oppdage et hiphop album som kombinerer funky og organisk produksjon med tekster med mening, ikke ulikt Blackalicious (som de for øvrig har turnert med) på sitt beste. Lifesavas spilte på Blå for en knapp uke siden, noe som på uforklarlig vis gikk meg hus forbi. Jeg håper konserten ikke var like bra som plata. Da må jeg slite med å få skjegget ut av postkassa en stund framover, og det blir det jo ikke dansing av....

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Aj, aj, aj for en herlig tid vi lever i. Platene strømmer inn i mitt ringe hjem utstyrt med vinger og styrthjelm. Oktober er nemlig julekvelden for de av oss som elsker musikk. Platebunkene vokser inn i himmelen og den skjeggete fyren med den altomfattende makten prøver etter beste evne å motbevise at Nietzsche tok feil: Jeg er faen ikke død, småler far sjøl samtidig som Gabriel spretter opp ei flaske med Pommac .

Denne uken har i hovedsak blitt viet mitt nye favorittband, Cherry Ghost, som jeg inngikk et musikalsk ekteskap med tirsdag ettermiddag etter å ha blitt vippet av pinnen tidligere på dagen. Jo da, det går faktisk an å lage musikk som fremdeles får en tøffing som meg til å felle salte, akk så salte tårer. På sitt debutalbum, «Thirst for Romance», blandes melankoli og pop på en måte som får meg til å tenke på artister som Tindersticks,

Richard Hawley og det svært undervurderte Manchester-bandet Shack. Låter som «4 am», «Here Comes the Romans» og «Alfred the Great» dreper effektivt det som måtte dukke opp av negative tanker i mitt lett forvirrede hode. Thirst for Romance» vil garantert være med når årets beste plater skal veies og måles.

Georgie James er et annet band som for tiden rusler rundt i mitt hode og gjør seg populært. På albumet «Places» slåss de to sjarmtrollene Laura Burhenn og John Davis om å synge fint på det som må betegnes som snasne poplåter i eliteklassen. Av og til kan de faktisk minne litt om min gamle helt Marshall Crenshaw for så å høres ut som en gla'utgave av The Jam. Men bare litt, altså. Uansett, tøm sparegrisen og la det stå til.

Svensk-finske Anna Järvinens album «Jag fick feeling», fikk forleden den velrenommerte svenske journalisten Pierre Hellqvist til å gå på hendende. Pierre klinte likeså godt til med 9 av 10 poeng. Og jeg skjønner han godt, jeg. For etter bare noen få minutter i Annas trädgård kjenner også jeg at jeg får feeling. For ei dame og for en stemme! Anna, som tidligere spilte i bandet Granada, minner ikke så rent lite om sjarmtollet Håkan Hellström. Dette er ganske enkelt veldig fin folkpop. Andrelåta «PS, Tjörn» er så flott at tårene renner oppover.

Og når vi er inne på svensker. På søndag (14. oktober) spiller Moneybrother og Florence Valentin på Rockefeller. Noe som selvfølgelig ikke kan gå galt. Fyttikatta, som jeg gleder meg. Jo da, Nietzsche tok feil, han. Gud lever i beste velgående. Og tanken på at han lever i meg gjør meg så glad. Jeg er Gud. Gud er meg. Jeg er meg. Noe som vel egentlig betyr at Nietzsche hadde rett, likevel. Men da er jeg jo død. Hæ?

Les mer musikk her