Marit Tusvik: «Sigrid Finne» (Oktober 2007, 219 sider)

Glitrende alvor

Glitrende alvor
Glitrende alvor

Famlende og stykkevis, og rent ut glitrende om å fortelle og å skrive.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Marit Tusvik

(f. 1951) debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen «Reisa til mandarinlandet». Hun har siden skrevet flere diktsamlinger, skuespill og barnebøker, og romandebuterte i 1991 med «Ishuset», som ga henne Nynorsk litteraturpris og Mads Wiel Nygaards legat.

Skuespillene «Mugg» (Ibsen-prisen 1991), «Etter William» og «Alle vakre jenters hambo» er alle oppført ved norske teatre og filmet for fjernsyn. «Mugg» er oversatt til svensk, tysk, fransk, russisk, ungarsk og tsjekkisk, og det blir satt opp i Tsjekkia våren 2006. I 2002 kom romanen «Stille og fint». Hun mottok i 2004 Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.

Bibliografi

2007 Sigrid Finne

2005 Angerhøy

2002 Proppen

2002 Stille og fint

1999 Nord

1998 Tsaren

1997 Barnas teaterbok

1997 Gjennomtrekk

1995 Bell

1994 Alle vakre jenters hambro

1994 Hvalross i bikini

1993 Etter William

1991 Ishuset

1991 Petter Larsens dag- og nattbok.

1990 Mugg

1990 Hareungen som blei åleine

1989 Bruno Andante og wobbegongen.

1988 Kua som fraus

1987 Katrine

1987 Hestehov

1986 Jorunn og Janfrid

1985 I byen under byen

1984 Mellom sol og måne

1979 Reisa til Mandarinlandet

Boka begynner med at forfatteren ankommer Sicilia, der hun skal passe en vindruepresse mens hun skriver historien om sin egen mor, Sigrid Finne. Men historien om den nå døde moren vil ikke skrives ned. Forfatteren trekkes mot hverdagens trivielle gjøremål, holder seg opptatt med å plukke olivener og kikke på vulkanen Etna - alt for å unngå å skrive.

Jubel og klisjeer

Marit Tusvik romantiserer den sicilianske landsbygda voldsomt, og i boka opptrer hun (la oss anta at det er Marit Tusvik dette handler om, moren hennes heter nå engang Sigrid Finne) med en nesten naivistisk holdning til omgivelsene, virker skjør, ny og undrende.

«Vær din egen sannhet og gi katten i om det er en klisjé», skriver hun, og er nettopp uredd klisjeene i partier som dette: «... jeg tenkte at når vi er kommet så langt at vi skjønner at vi ikke skjønner, da kommer vi til å skjønne mer.»

Jeg rekker akkurat å rynke brynene, før jeg leser videre til neste, vidunderlige, setning:

Og når vi skjønner mer, og ser at vår klode og andre kloder er forbundet med hverandre med for oss ennå usynlige, men helt gangbare nett som vi ligger og gynger i, dat begynner vi vel å bruke disse nettene, kjøre bil i dem?

Tusvik balanserer i det hele tatt sine velvalgte klisjeer med en åpenhet og lekenhet og skaper en historie som er både munter og trist, alvorlig og jublende.

Underkommunikasjon

Tusvik har et langt forfatterskap bak seg, i mange sjangre. Hun er opptatt av naturen, og i denne boka legger hun for dagen en barnlig fascinasjon for vulkanen Etna, som får en stor symbolsk rolle i romanen: «Etna hadde et blodårenett under bakken som tappet meg for krefter», skriver hun, og gjennom hele romanens første del leser vi om hvordan naturen trekker og kaller på forfatteren.

I del to - der morens historie endelig fortelles - er det døden som kaller på moren, mens datteren sitter ved hennes dødsleie og skriver ned fortellinga.

Tonen i første del er lett selvironisk, somlende og hverdagspreget, men vi aner noe under - noe som får slå ut i full blomst i del to, som er vár, sår og uhyre intens. Her flettes Sigrids dødsleie sammen med fortellingen om da hun møtte ektemannen og deres opplevelser under andre verdenskrig. Noe av det som kommer fram, er så sterkt at både mor og datter har vanskelig for å vedgå og formulere det for seg selv og hverandre. Tusvik underkommuniserer dette med nådeløs effektivitet, og portrettet som skapes av moren er sterkt, liksom gnistrende.

Den vanskeligste historien

«Hele livet har jeg fått høre ... at jeg ikke holder tråden», skriver Marit Tusvik i begynnelsen av romanen. Og her hoppes det fram og tilbake på flerfoldige plan. Metastrukturen er relatert til bokas egentlige tema: Hvordan fortelle? Hvordan skrive ned en historie som kjennes viktigere enn selve livet? Gjennom hele romanen uttrykkes forfatterens redsel for å miste tråden, for å bli fortvilet og feile i sin selvpålagte oppgave; for det er kanskje noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre, å stå ved sin mors dødsleie og forsøke å nøste opp alle historiene før de forsvinner for alltid.

«Sigrid Finne» er et vakkert portrett, både av moren og av relasjonen med datteren. I tillegg er det krigshistorie og en kjærlighetshistorie om Sigrid og mannen, det stilige paret alle syntes liknet Ingrid Bergman og Cary Grant.

Og alt sammen er sydd sammen og skrevet med en ekstrem varhet, en eleganse og letthet som gjør at fortellinga sakte, men med kraft vokser seg stor mens den leses, mens den konstrueres rundt seg selv.

Karakter: 8 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Personvernpolicy