Fish: «13th Star» (Chocolate Frog)

Storslagen Fish

Med «13th Star» gjør den gamle Marillion-vokalisten Fish et av sine beste album på lenge. Da skjønner man hva dagens utgave av bandet mangler.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fish har et trofast publikum i Norge som har fulgt kjempen videre på sin vinglete ferd som soloartist etter at bruddet med Marillion var uunngåelig. Men der Marillion er blitt et mer og mer klinisk og kjedelig variant av det de en gang var; et klassisk pompøst rockband med mektige scenarioer og den progressive rockens avanserte musikalske oppbygning, kommer Fish inn med de viktige ingrediensene som det bandet har mistet. Fish har baller, byr på ekte drama, mens den hårete og mektige sangen gir uttrykket liv og virkelighet.

Fish opplevde i sommer å bli forlatt av sin kommende brud like før bryllupet skulle stå, men det stopper ikke mannen fra å levere et av sine mest vellykkede album. Ja i farten kan jeg ikke huske å ha hørt en så kraftfull og vital Fish siden bruddet med Marillion. Med Mark Wilkinsons (Marillion, Iron Maiden, Judas Priest) enorme panorama-kunst i form av et trippelt utbrett-maleri som vekker minner fra vinylalderen, er også innpakningen komplett. Bildene Mark maler er viktige for følelsen musikken gir.

På «13th Star» er et lidenskapelig album. Det handler om begjær, om skjebnen, om hvem man er, hva som er løgner og hva som er sannheter, og hvor man vil i forhold til alt dette. Noe er skrevet med stjernestøv-karakteren som ofte preget den pompøse og litt progressive vokale rocken på 1970- og 80-tallet. Bilder fra et større univers enn det strengt jordiske, men med følelsene og et bankende og av og til blødende og forvirret hjerte i fokus. Med en så pompøs og dramatisk og velprodusert verden som den Fish bygger her, er resultatet nesten som et eventyr det er herlig å reise inn i. Særlig når det rocker så dramatisk, ekte og med slike mektige følelser som flere steder her. Det får en til å tenke Marillions gullalder. Her tennes de gamle følelsene for denne musikken så man får lyst til å spinne ned i kjelleren for å hente frem de gamle LP-platene til Marillion.

«13th Star» har alle trekkene til et mektig og nesten behagelig dinosaurisk rockalbum. Med masse kosmisk svevende syntharrangementer, krydret med vakre og rolige partier som bygger opp til kraften som kommer frem i noen herlige klimaks. Er det å trekke ned for så er det at Fish noen ganger maler de melodramatiske balladene litt for langt ut. Det kan virke som det skjer mye hele tiden, men det er ikke alltid sånn. Det rocker likevel så herlig på de låtene der han slipper seg løs at han med fordel faktisk kunne ha tråkket enda hardere på gasspedalen.

Åpningssporet, den røft rockete «Circle Line», det mektige eposet med «Miles de Besos» med et herlig latinsk klassisk gitarspill, og herlig groovy og fengende «Openwater» er alle låter som skaper filmer i hodet til lytteren på et vis man sjelden opplever det i dag. Det er en grunn til at Pink Floyds musikk aldri går av moten. Sånn sett vil nok mange gamle fans med «13th Star» kunne finne et album med sjel som de har lengtet etter siden Fishs brudd med sitt gamle band. Det finnes store mengder lidenskap og følelser i denne plata, og begeistringen vokser ved hver gjennomlytting.

Fish er altså tilbake for fullt med et storslagent album som har få svakheter. Noen trodde kanskje aldri helt at mannen ville klare det igjen. Men med låtene på «13th Star» i kombinasjone med Mark Wilkinsons kunst, har Fish funnet tilbake til slagkraften man elsket Genesis, Marillion og de mange dramatiske progressive rockebandene på 1970- og 80-tallet for. Dette er rock for den lidenskapelige og reiselystne, og for de som har store, kraftfulle og dyre stereoanlegg!

Karakter: 7 av 10


Les flere anmeldelser her

Personvernpolicy