Heia Sverige!

De svenske bandeneThe Perishers og Florence Valentin overbeviser stort.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Svenskene lager så store mengder kvalitetsmusikk at jeg fristes til å tro at det har et eget musikkgen som ennå ikke er oppdaget i Norge. Moneybrother, Lars Winnerbäck, Eldkvarn, Säkert, Isolation Years, Mauro Scocco og Jens Lekman har alle tryllet frem små mesterverk som står til laud. Og nå følger The Perishers og Florence Valentin etter. Det er deilig å være norsk i Sverige.

The Perishers: «Victorious»


Umeås store sønner, The Perishers, har på sitt tredje album, «Victorious», hentet fram det beste i seg selv. Men man kan lett la seg lure, for etter første gjennomspilling står «Victorious» med lua i hånda og titter sjenert ned i bakken. Fint, men litt pregløst og pinglete, tenkte jeg og la den øverst i bunken «Greit nok, prøver igjen senere».

Når jeg nå hører «Victorious» for n'te gang er det nesten uvirkelig at jeg ikke umiddelbart falt pladask for den vakre, lavmælte og fengende musikken The Perishers har skrudd sammen. Men faktum er at «Victorious» er en klassisk smyger av en luring som først etter tre-fire gjennomlyttinger påfører lytteren abstinenser og ønske om mer, mer og enda mer.

Når det er sagt, tittellåta og «Carefree» er av det fengende og umiddelbare slaget. Lettbente og livsglade danset de rundt i mitt hodet etter kun få sekunder i spilleren. Særlig «Carefree» med sin herlige koring og snerte banjo trollbandt meg fra første øyeblikk. Men foruten de to ovennevnte kvikkasene er det melankolien som holder i spakene. En melankoli som får meg til å tenke på blader som faller og uendelig store skogsområder. Låter som «My Own», «To Start Anew» og «Come Out Of The Shade» er så fine at de fortjener å bli spilt på samtlige radiostasjoner i kongeriket Norge.

«Victorious» er så vakker, trist og ettertenksom at den for hver gjennomspilling nærmer seg den eksklusive bunken med album merket «Årets skiver». Lenge leve The Perishers.

Karakter: 8 av 10

Florence Valentin: «Pokerkväll i Vårby Gård»


Å, hei og hå for et album! Finfine tekster om tro, håp og kjærlighet pakket inn i vindskeive og fengende melodier som henter kraft fra 60-talls soul og band som The Clash, Dexys Midnight Runners og Style Council. Eller sagt på en annen måte; putter du svenske band som Håkan Hellström, Moneybrother, Perssons Pack og Traste Lindén i en stor gryte vil duften av Florence Valentin ganske snart trenge inn i din nysgjerrige nese.

Florence Valentin er og blir Love Antell, gutten med gullbuksene som fikser det meste sjøl. Men også tillater seg å stjele som en ravn uten noen gang å prøve og legge skjul på det. Han gjør det meste med stil, den godeste Love. Resultatet har blitt en herlig miks av inspirasjonskilder og egenart som med hell kunne utvikles til lærebok for alle som mener musikk er mer enn image, veldreide stemmer og heftige rumper.

«Jag har fått nog av P3/Jag har nok av mespop!/ Så jag går upp på sociala och ner på systemet», synger Love på «Upp på sociala, ner på systemet», en av flere låter som skildrer personer med lite eller ingenting på kontoen. Likevel, «Pokerkväll i Vårby Gård» er først og fremst en hei dundrende partyskive med masse humør og naive men alvorstunge tekster som sjarmerer undertrøya av undertegnede.

Låter som Alt har ett slut, «Smällar man får ta», «Samma vindar, samma brackor», «Hopplös» og tittellåta er bare fire eksempler på at Florence Valentin er et band helt utenom det vanlige. Et band som ved hjelp av sin popteft, energi og sjarm bør selge hundretusen millioner album mer enn klassiske mespop-artister som Espen Lind og Kurt Nilsen. Lenge leve Florence Valentin som førstkommende søndag varmer opp for Sveriges beste artist for tiden, Moneybrother, på Rockefeller. Vi sees foran scenen!

Karakter: 8 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Personvernpolicy