Justin Currie: «What Is Love For» (Ryko/Bonnier Amigo)

Smertelig pop

Justin Currie var i mange år den kreative kraften i det fine skotske bandet Del Amitri. På soloutgivelsen «What Is Love For» handler det mest om sentimentalitet og smerte.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rundt slutten av 80-tallet var Del Amitri et av mine favorittband. Jeg tror aldri de hadde noen stor fanklubb i Norge, men de som merket seg deres opplagt fine balanse mellom pop og rock med lidenskap og skotsk eleganse glemte dem heller aldri. Derfor tror jeg det er noen som får litt hevede øyenbryn når Justin Currie nå går solo. Del Amitri ble aldri offisielt oppløst, men etter at de ble droppet av plateselskapet Mercury i 2002 etter en rad bleke album de senere årene, synes det som om begravelsen foregikk i all stillhet.

Etter Del Amitris fall turnerte Justin Currie et års tid med et band som spilte soul- og jazz-coverlåter. For øvrig sammen med et par av guttene i The Proclaimers. Men det er den mer intime singer/songwriter-scenen som tiltrakk seg Curries oppmerksomhet når han skulle begynne å skrive sanger for et soloalbum. Han turnerte som oppvarmingsartist for Tom McRae på hans turne i England, og konsentrerte seg om sentimentale og litt triste sanger om kjærlighet som har gått galt. Ja han spør like godt på albumets tittellåt: «What Is Love For»?

Om Justin Currie er sentimental, og følelsesmessig nedpå, så blir han aldri trist og nesten uten håp som Lloyd Cole (fra Skottland han også - noe i vannet der kanskje?) har fremstått på noen av sine soloalbum. Han har alltid hatt en klassisk flott stemme. En stemme som kanskje har manglet særpreg, men som er i besittelse av kvalitet. Og vokalt har Justin her funnet en form som passer stemmen godt. En tanke Elton John-klassisk i ballade- og popstilen, men også sammenlignbar med Tom McRae. Musikalsk befinner han seg et sted mellom de senere års singer/songwriter-tradisjon á la nevnte McRae og James Blunt. Men den klassiske britiske popballade-lidenskapen med soulklangen i stemmen strekker seg lengre tilbake i tid.

Resultatet låter ikke ille. Faktisk eksisterer det så mange uinteressante artister i denne hudløse sjangeren at Justin Currie kommer inn som et friskt pust med en lidenskap det er lett å kjøpe som ekte.

Denne måten å skrive følelsesladete popsanger og ballader på, for et voksent publikum, er mye av den samme som amerikanske Aimee Mann og britiske Ed Harcourt har gjort med hell de senere årene. Legg til noe av den klassiske og fine pop/soul-sjelen til Glenn Tilbrook og Chris Difford fra det britiske bandet Squeeze, og konturene av popmusikk som er litt nedpå i stemningene trer frem. Currie har en veldig ekte gnist og leverer følelser og stemninger med en ærlig håndverkers sjel. Albumet ble opprinnelig spilt inn for to år siden og gitt ut under tittelen «Rebound», men kommer nå ut over hele verden som «What Is Love For».

Dette albumet ryster neppe børsen, verken i Tokyo eller på Wall Street, men Justin Currie gjør i det minste et så ærlig og fint forsøk på å skrive følelsesladet pop og ballader at han må ha gjort mye rett.

Neste gang du skal sprette en rødvinsflaske, i all ensomhet for å pleie dine melankolske følelser som den kanskje mest ulykkelige mann eller kvinne i denne verden, er Justin Currie et navn å lene seg til.

«What Is Love For» inneholder fin popmusikk, med nedpå-stemninger, og er servert av en flott stemme mange vil like. Det ligger riktig nok også noen begrensninger i dette formatet, for det kan føles noe ensformig i lengden. Men det betyr ikke at denne anmelder ikke liker hva han hører.

Karakter: 6 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Personvernpolicy