En nyttig Radiohead-idiot

En nyttig Radiohead-idiot
En nyttig Radiohead-idiot

Radiohead bør sende ut et (lett) julekort som takk for god hjelp til nyttige rockjournalist-idioter verden over, skriver ABC Nyheters musikkspaltist Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige uke kom nyheten om at det engelske rockbandet Radiohead vil slippe sitt nye studioalbum, «In Rainbows», som nedlastbare filer via sin egen hjemmside, med start i morgen, 10. oktober.

I seg selv ikke lenger en stor nyhet. Det som gjorde at musikkjournalister verden over våknet og avsikret «genialt»-tastene på sine PCer, var det faktum at Radiohead vil overlate til nedlasterne/ kjøperne å selv bestemme hva «In Rainbows» er verdt. Riktignok viste det seg raskt at Radiohead ikke var de første til å komme opp med denne idéen. Den kanadiske sangeren/ låtskriveren Jane Siberry har drevet det samme konseptet i to år. Men la oss legge det til side og si at Radiohead er det første rockbandet i internasjonal førstedivisjon som gjør dette.

Det er grunn til å merke seg nettopp det faktum at Radiohead er et av verdens mestselgende band, med en konstant strøm av gull og platinatroféer fra hele verden. Bandet har solgt over ni millioner av sine plater i USA alene og selger i følge Nielsen Soundscan tre hundre tusen katalogplater hvert år, på tross av at det er fire år siden bandets siste plate, med den profetiske tittelen «Hail to theThief».

Den journalisten som hoppet høyest (og bredest) over Radioheads påfunn var Dagsavisens Bernt Erik Pedersen. Under overskriften «En ubrukelig plastskive» slo Pedersen til med en tosiders kanonisering av Radiohead i lørdagsutgaven av avisa.

Pedersen hevder at Radiohead nå gjør «både musikken og miljøet en stor tjeneste: Radiohead gir ut ny CD uten CD».

Innledningsvis forteller Bernt Erik fra sin egen triste arbeidsdag. Han sier: «I lange perioder av grå kjedsomhet i ørkesløse platebunker mister man nesten troen på at det skal skje igjen».

Bernt Erik mener at han ikke finner noe interessant blant platene han får tilsendt fra plateselskapene. På gammeldagse CDer. Det som redder Bernt Erik fra å gå helt til grunne, er en sangerinne han har oppdaget på MySpace. Da han ikke klarer å finne artistens CD på Platekompaniet i Oslo, synes han at tida er moden for det store generaloppgjøret med selve styggedommen, CDen. Inn fra siden kommer så ridderne i Radiohead for å hjelpe Bernt Erik med hans nye fanesak. Å få tatt livet av den stakkars 5-tommers plast/ metall-biten, som altså er årsaken til den elendige tilstanden i musikken. I sannhet et kvantesprang i musikkjournalistikken.

Bernt Erik tar´n langt ut. Han hevder at CDplaten har blitt så gammaldags at den nå hindrer nye artister i å nå frem.

Eller vent, Bernt Erik tar´n ikke bare langt ut. Han tar den faktisk helt ut. Han er nemlig på nippet til å utnevne Radiohead til verdens miljøministre på grunn av bandets nedlastingsstunt.

Han sier følgende: «Å bruke opp CO2 på å flytte plastbiter innpakket i plast jorda rundt virker stadig mer meningsløst når musikken kan sendes elektronisk.»

Joda, vi er også tilhengere av å ta drastiske grep i bruk for å senke CO2-utslippene. Men vi er usikre på om distribusjonen av CDer er stedet å sette inn moralfremstøtet. Akkurat nå.

Vi synes i hvertfall ikke denne typen miljømoralisme skal formidles via aviser, som sannsynligvis ikke har noe bedre rulleblad å skilte med i et eventuelt CO2-regnskap enn platebransjen. Lørdagens utgave av Dagsavisen veide 188 gram, mens en gjennomsnitts CD veier i overkant av 100 gram. At en avis tar vesentlig mer plass i en lastebil enn en CD, tør det være liten dissens om.

Inntil Bernt Erik Pedersen og Dagsavisen utelukkende er å lese via nettet, vil jeg anbefale Pedersen å la miljøkortet ligge.

Det finnes også en helt konkret grunn til å la milkøkortet ligge når det gjelder denne Radiohead-utgivelsen.

For Thom Yorke og co. er nemlig ikke mere opptatt av miljøet enn at de parallelt med det rause nedlastingstilbudet også fallbyr følgende; En Deluxe-utgave av «In Rainbows», inneholdende CD, vinyl, download-kode og en påkostet hardcoverbok. Settet teller også 8 (attraktive får vi tro) bonuskutt. Alt pakket i en forseggjort slipcase. Til den nette sum av førti (40) pund, etter kursen 8. oktober; 444 norske kroner. Definitivt ikke en lettvekter.

Deluxe-utgaven er i de nærmeste månedene den eneste måten å anskaffe seg «In Rainbows» på om du vil ha hele moroa, med cover. Eller ganske enkelt ikke har bredbåndsforbindelse eller er interessert i å eie den nye Radioheaden bare som små filer i datamaskinen din.

Noen vil kalle det rått parti.

En platebutikkeier fortalte meg i dag at det strømmet på med sure Radioheads-fans, som må belage seg på å vente til neste år, da bandet planlegger en ordinær CD-utgivelse.

Uansett, det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Radiohead med dette presser sine hundretusener av hardcore-fans til å kjøpe den dyrest mulige varianten av «In Rainbows». Og at de således ikke trenger å være overmåte opptatt av hva fans som nedlaster plata faktisk betaler.

At miljøet ikke blir merkbart bedre når postvesen og flyselskaper får distribuert ferdig alle DeLuxe-utgavene av «In Rainbows» forstår nok selv Bernt Erik Pedersen.

Gudene skal vite at Radiohead bør sende ut et (lett) julekort som takk for god hjelp til nyttige rockjournalist-idioter verden over, for ha å skaffet bandet redaksjonell omtale verdt millioner på millioner av pund.

Personvernpolicy