På helsevesenet løs

På helsevesenet løs
På helsevesenet løs

– Denne filmen er ment som en oppfordring til amerikanerne om å gjøre noe selv, sier Michael Moore.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto: Filmweb

Artikkelen er levert av Film&Kino og Nils Vermund Gjerstad/Johannes Bonke.

Cannes-festivalen 2007: Den 53 år gamle filmskaperen som er blitt kalt «Fat white man» av sine politiske motstandere, ser sunnere og slankere ut enn på lenge.

- Jeg har gått ned omtrent tolv kilo de siste månedene, bekrefter Moore.

I Sicko setter han et kritisk søkelys på helsevesenet i USA, med spesielt fokus på helseforsikringer og den farmasøytiske industrien.

- Under arbeidet med denne filmen innså jeg at det var hyklerisk å lage en film om helse, samtidig som jeg ikke brydde meg så mye om min egen. Så jeg tok noen joggeturer rundt kvartalet og begynte å spise frukt og grønnsaker. Det føles godt. Filmen har inspirert meg personlig.

Overraskende nok valgte den tidligere Gullpalmevinneren ikke å forsøke å få med Sicko i hovedkonkurransen i Cannes.

- I filmen snakker vi om hvor viktig det er å tenke «vi» istedenfor «jeg», og det føltes ikke i tråd med filmens ånd at «jeg» skulle delta i konkurransen, så jeg lot heller være. Dessuten har jeg allerede vunnet Gullpalmen én gang, og det holder.

Dokumentarfilmskaperen, som ble listet av Time Magazine som en av verdens hundre mest innflytelsesrike personer i 2005, fremstår i det hele tatt langt mindre brautende enn tidligere.

- Jeg har ikke opptrådt på riksdekkende TV i USA på omtrent to og et halvt år. Jeg har blitt lei av å skrike og rope uten å komme noen vei. Jeg vil heller slå meg sammen med majoriteten av amerikanere som vet noe er galt, og forsøke å forandre på ting sammen med dem.

I Sicko ser Moore seg spesielt lei på at også helsevesenet i USA dreier seg om penger.

- Profitt burde ikke ha noe å si i forhold til å ta en avgjørelse om å hjelpe noen, og man kan ikke la private forsikringer bestemme den slags. Forsikringsselskapene er rettslig pålagt å prøve å få maksimal profitt for sine aksjeholdere. Hvis ikke kan de komme i konflikt med loven. Deres måte å maksimere profitten på er å bry seg så lite som mulig om pasientene. For meg er det umoralsk. Slikt burde ikke skje i vårt samfunn.

- Vi er det siste landet i den vestlige, industrialiserte verden som har en slik ordning. Dette må endres, og det vi trenger nå, er en presidentkandidat som har mot nok til å si at private helseforsikringsselskap må fjernes, og at helsevesenet må styres av staten - for folket, ved folket og av folket!

Som i Bowling for Columbine, idylliserer Moore også denne gangen kanadiske tilstander - denne gangen i sammenheng med sykehusbehandling.

- Jeg ser på Canada gjennom amerikanske øyne. Om vi i USA gjorde mer som kanadierne, da ville ting vært bedre. For all del, det er også feil i deres system, men om man spør kanadiere om de er villige til å bytte sitt helsevesen med vårt system, så tror jeg de fleste vil si nei. Det er noe Canada gjør rett, og vi gjør feil.

- Vi som er amerikanere burde reise rundt i verden og ta lærdom av det britiske systemet, det spanske, det kanadiske og det franske, og gjøre det som vi amerikanere er så flinke til: nemlig stjele de beste ideene og kalle det for «det amerikanske systemet».

Sicko byr ikke på de beryktede konfrontasjonene med enkeltpersoner som lenge var et slags varemerke for Moore.

- Vel, jeg bestemte meg for at jeg ville lage en annen film denne gangen. Jeg ville ha en annen tone. Delvis fordi jeg ikke vil at publikum skal tenke at så lenge Mike går og banker opp lederen i det og det selskapet, kan vi sitte her og heie på ham og tenke at det er flott at han påtar seg oppgaven.

- Etter Fahrenheit 911 begynte jeg å tenke på at publikum har lett for å leve gjennom en person på skjermen - i dette tilfellet meg. På den måten vil det jo aldri bli endringer i USA. Publikum må reise seg opp fra sine kinoseter, og denne filmen er et forsøk på å få folk til å innse at de også må gjøre noe selv. Dette er en «call to action!»

Det er for øvrig ikke første gang Moore sparker mot helsevesenet.

- Jeg hadde et TV-show i 1999 som het «The Awful Truth», og vi gjorde et innslag om en mann som hadde helseforsikring hos Humana, men han fikk ikke erstatning fra dem til å betale en bukspyttkjerteltransplantasjon som hans doktor sa han trengte. Så vi arrangerte mannens «begravelse» på plenen til Humana Health Care Company. Tre dager senere bestemte de seg for å gi ham transplantasjon, og jeg tenkte «Wow! Vi reddet en manns liv med et kamera! Hva mer kan vi gjøre?»Det var starten på dette prosjektet.

Moore er også en optimist i forhold til situasjonen i USA.

- Jeg har stor tro på det amerikanske folk. De vil nok ta poenget, enten før eller senere. Snart kommer de ikke til å høre mer på Bush. Bare 28 prosent støtter ham nå, mens 72 prosent ikke gjør det.

- Det amerikanske folket har skjønt det nå, og de ville ikke være så lette å lure som de var med Irak og andre ting Bush gjorde i de første årene, sier en håpefull Moore.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Personvernpolicy