På grensen til hjerteløst

På grensen til hjerteløst
På grensen til hjerteløst
Artikkelen fortsetter under annonsen

Usminket Jolie beviser at hun mener alvor i en irriterende kjølig film.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto/Copyright:
United International Pictures

Karakter: 5 av 10

«A Mighty Heart» er en veldig vanskelig film å se på. På flere nivåer. Tittelen er i seg selv et lite mysterium. For det er faktisk ikke mye hjerte i denne filmen. I alle fall ikke på overflaten. Snarere gir regissør Winterbottom oss et nesten irriterende nøkternt blikk på den fryktelige historien. Hendelsesforløpet blir fortalt med en kjølig distanse, en distanse vi ser igjen i blikket til Angelina Jolie. Man må likevel ha et hjerte av stein for å ikke la seg røre av denne dramatiske historien fra virkeligheten.

Wall Street-journalisten Daniel Pearl gikk ut døren i Karachi 23. januar 2002. Han sa farvel til sin høygravide kone Mariane og lovet å komme hjem til middag. Men, Daniel kom aldri hjem. Han ble kidnappet og halshugd av ekstremister. Videoen av ugjerningen ble lekket på nett og saken fikk enorm mediedekning. I ettertid har Mariane skrevet bok om opplevelsen, en bok som filmen «A Mighty Heart» er basert på.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kaotisk

Michael Winterbottom gir ikke ved dørene. Her må du følge nøye med. I likhet med filmen «The Road to Guantanamo» har «A Mighty Heart» et svært dokumentarisk preg. Med skjelvende kameraføring og flakkende fokus blir vi virvlet med inn i jakten på gjerningsmennene. Vi blir overlesset av detaljer om personer, hendelser, nettverk og politiske konstellasjoner. Alt skjer med summende, kaotiske, uoversiktelige Karachi som bakteppe. Byen framstilles som et truende sted hvor man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Det er ikke vanskelig å skjønne at denne plassen nører opp under angst og usikkerhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mental melkesyre

Disse konstante inntrykkene virker imidlertid til tider mot sin hensikt. Til slutt ble mine forsøk på å føle med Mariane halvhjertet. Det mennesklige aspektet druknet helt. Jeg ble for distrahert av konspirasjonsteorier, storpolitikk og konstant fokusskifte. Mot slutten av filmen begynte hodet mitt å verke, konsentrasjonen å svikte og jeg ble rammet av noe som best kan beskrives som mental melkesyre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nå engang sånn med publikum, at når vi går inn i en kinosal så vil vi gjerne ha en slags forsonende slutt. Og aller helst en happy ending. I dette tilfellet vet vi utfallet. Noe som forsterker den utmattende «på kanten av stupet»- følelsen som gjennomsyrer filmen.

Verdig Jolie

Det er liten tvil at den stormunnede superstjernen Jolie gjør sitt livs rolle i framstillingen av den gravide Mariane Pearl. Tilsynelatende sminkeløs og med en bemerkelsesverdig verdighet mestrer hun å portrettere en kvinne som nekter å la seg knekke og som er rasjonell til fingerspissende. Når det først tipper over og dødsbudskapet kommer, er det ikke fritt for at det går frysninger langt nedover ryggen. Men det blir litt for sent.

«A Mighty Heart» kunne veldig lett ha blitt en overemosjonell tåreperse av en film. Det kan den absolutt ikke beskyldes for. Snarere tvert imot har Jolie og Wintebottom strippet ned historien så mye at det til tider blir for kjølig og objektivt og ja - hjerteløst.