Svensk maktdemonstrasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter tre års hvile er Lars Winnerbäck tilbake med et av sine beste album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lars Winnerbäck er blitt svær i Sverige. Han selger så mange skiver at han for lengst har mistet tellinga. Første gang jeg så Lasse (yep) i levende live varmet han opp for kompisen Stefan Sundström. Med hår nedpå ræva og en akustisk gitar på kneet overbeviste han såpass at jeg allerede neste dag kjøpte skivene hans. Særlig «En av alla dom», «Ingen har lust» og «En svår & jobbig grej» og tittellåta fra albumet «Rusningstrafik», skulle vise seg å være en særdeles god investering.

Siden den gang har Winnerbäck, med noen få unntak, levert varene. Og altså blitt mer og mer populær i hjemlandet. Kanskje ikke så rart med tanke på at han ved hjelp av feler, trekkspill og mandoliner mer enn gjerne kler den svenske visetradisjonen inn i et rocka lydbilde. Noe som igjen innebærer at assosiasjoner til landsmenn som Ulf Lundell, Stefan Sundström, Eldkvarn og Persson Pack er uunngåelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik jeg ser det er «Daugave», som ble spilt inn i Irland, et av Winnerbäcks beste album så langt, bare slått av nevnte «Rusningstrafik» (1997) og «Söndermarken» (2003). Melodiene er som vanlig både snertne og attraktive, selv om Winnerbäck trolig vil være tjent med å tråkke opp noen nye stier neste gang han begir seg ut på en musikalsk vandring.

Som vanlig er det tekstene som spiller hovedrollen i Winnerbäck musikalske univers. Tekster som i stor grad dirrer av savn, rastløshet og resignasjon. Mørkt, kaldt og ensomt er ord som fester seg i mitt hode på jakten etter ord å beskrive «Daugave» på. Når det er sagt; flere av låtene pendler mellom mørke og lyse betraktninger rundt livets mange paradokser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På spretne «Innan mörkret faller» leker for eksempel Winnerbäck seg i et følelsesmessig limbo der mørket rett som det er viskes ut av livsbejaende ord og toner. Likevel, pendlingen resulterer som oftest i at hovedpersonen tilslutt låses inn i et følelsesmessig vakuum der resignasjon og livslede som oftest trekker det lengste strået.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Åpningslåta, «Farväl Jupiter», sender umiddelbart tankene til The Pogues-klassikeren «If I Should Fall From Grace With God». En fyrig og vital åpning som dundrer inn døra uten å banke på før den overleverer stafettpinnen til sin rake motsetning, «Jag har väntat på ett regn», som minner meg om Eldkvarn-klassikeren, «In från regnet». En seig og kompromissløs låt som sakte men sikkert sniker seg under huden på lytteren. Og slik fortsetter det. Winnerbäck tryller fram en perlerad av både alvorstunge, livlige, folk-inspirerte og lavmælte låter. Som for eksempel «Om du lämnade mig nu», «Min helande tröst», «Jag fattar ingenting» og «Tidvis».

«Daugave» er rett og slett et veldig, veldig bra album. Sånn er det med den saken.

Karakter: 8 av 10

Les flere plateanmeldelser her