Jim White: «Transnormal Skiperoo» (Luaka Bop/ Bonnier Amigo)

Skeiv og elegant

Jim White er en eksentriker som synger om å klatre oppover en allerede ødelagt stige. Tekstmessig en er det en svært fascinerende ferd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jim White fikk mange til å heve øyenbrynene da han debuterte med albumet med den iøynefallende tittelen «Wrong-Eyed Jesus» i 1997.

Siden den gang har han gitt ut fire skiver til, ett av dem i samarbeid med David Byrne (ex-Talking Heads), og ingen har stilt noe spørsmål ved hans integritet som en av USAs viktigste singer-songwritere med et litt originalt og skjevt blikk på livet og døden «the southern man way».

At han musikalsk henger på samme gren som Joe Henry, Tom Waits, og kanskje enda mer Johnny Dowd og 16 Horsepower, gjør det ikke mindre interessant.

Signert på Byrnes egen label Luaka Bop, er hans nye album «Transnormal Skipperoo» ved første lytt et mer iørefallende streit alternativt country/singer-songwriteralbum. Med en svært variert bakgrunn som komiker, bokser, prest, profesjonell surfer og taxisjåfør i New York, er dette en mann som har mye å komme med i tekstene sine. Gjerne litt southern-twist i en rett på og mørk humor, men med det intelligente og tenkende individs innsikt i hvordan vi henger sammen som mennesker, og hvordan våre skjebner kan arte seg.

Her er ingen dillete kjærlighetstekster eller resirkulerte klisjeer. Det handler derimot om besluttsomhetsvegring: Det å føle at man ikke lykkes. At livet er som å klatre opp en allerede ødelagt stige. Håp om at ødelagte forhold kan repareres. At vi bare følger i andres fotspor - som sauer. Viktigheten av å skynde seg langsomt. Dårlig selvbilde. Og det å til slutt ha kommet til endestasjonen for hva man klarer å holde ut med i livet.

Vi finner Ben Harpers bluesinspirerte gospelrock med groove på låter som «Fruit Of The Mine» og «Take Me Away». Claptonsk laidbackblues fortellerstil på «Blindly We Go», mens Johnny Dowd henger i skyggene med en slack groove når Jim synger om at du til slutt vil finne ut hvem du egentlig er. Den nådeløse virkeligheten trer frem på «Diamonds To Coal». Men helheten er veldig tradisjonell alternativ singer-songwriter dyrket frem av country, folk og noe gospel.

Det er i tekstene Jim White er spennende. Her er han også til tider rent magisk! På sitt mest intense viser han seg som en singer-songwriter med 16 Horsepowers nerve og Joe Henrys rike inspirasjonskilder. Som i «Jailbird», hvor det handler om å unnslippe sine egne stengsler og kanskje også seg selv. Noe som er enda tydeligere i «Counting Numbers».

Nå er vi fremme ved albumets aller beste låter. Det er spenstig når White tør skrive tekster som sistnevnte, der det handler om hvor lett det er å gå seg vill i livet, og hvor redde vi er for å leve: «Our life's a song, like an old 45 / Start to skip in the groove / Just to stay alive», synger Jim White uten å ta på seg Johnny Dowds predikantrolle.

Resultatet er ekte. Derfor er det synd at musikken på albumet er mindre spennende enn det lyriske. Den er aldri dårlig, men er fremstår som tradisjonell på et flertall av sporene. At han legger inn litt asiatisk arrangement på «Counting Numbers», albumets sterkeste innslag, er ett av for få unntak. Antagelig lever Jim White så sterkt i sin lyriske verden at energien til å tenke mer på det musikalske begrenser seg.

Jim White liker ikke å turnere mye. Derfor er det kanskje all grunn til å fokusere på hans konsert i Oslo 25. oktober. Det er ikke sikkert muligheten kommer igjen, selv om White er blant de mest spennende og oppegående amerikanske singer-songwritere om dagen.

Han har mye på hjertet, også mellom sangene, men basisen finner du her. Og den rører ved mange spennende tanker.

Karakter: 7 av 10 Les flere anmeldelser her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus