Josh Ritter: «The Historical Conquests of Josh Ritter» (V2/ Bonnier Amigo)Uimotståelig

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som Ryan Adams beviser Johs Ritter at amerikansk americana og singer/ songwriter-kultur kan tas til et høyere nivå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved hjelp av en gammel romersk krigshjelm med den rødeste hanekammen du har sett symboliserer Josh Ritter at han er ute for å erobre nytt land med sitt femte album. Ritter, som dukket opp for alvor på Newport Folk Festival i 2002, tar et stort steg ut av den innelåste singer/ songwriter-formen og leker seg med stor vitalitet på et album som bør bli hans store gjennombrudd. Hans kvaliteter som singer/ songwriter har allerede gjort han til en av de største stjernene i Irland.

Josh Ritter musikk er fortsatt basert i den amerikanske folk-kulturen, men det låter denne gangen mer som den gang Billy Bragg tok Wilco med seg på lasteplanet. Men også så amerikansk i uttrykket at jeg mistenker at karer som Elliott Murphy, Ryan Adams og Steve Earle skjønner at den amerikanske familien har fått et fullvoksent medlem. Samtidig er denne plata så genuin i popfølelsen på enkelte av låtene at både James Blunt, David Gray og Robbie Williams har grunn til å føle konkurransen om listeplasseringene stige. Om ikke Josh Ritter snart blir en stor stjerne, er det kanskje grunn til å føre en sak inn for menneskerettskommisjonen i Haag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

At musikkbladet No Depression for rundt ett år siden presenterte Josh Ritter som sin fremste kandidat til å føre Johnny Cashs verdier videre, forteller det meste om hvilke forhåpninger mange har til Ritter. At han ikke bare har folktradisjonene, americana og countrymusikken inne, men også har en spesiell personlighet i form av å være samvittighetsfull og sjelelig inspirert i tekstne sine, er kanskje grunnen til at jeg tenker litt på svenske Moneybrother når jeg hører Ritters nye plate.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke meningen å gjøre denne anmeldelsen til en kaskade av name-droppinger, men de mange følelsene man assosierer med andre sterke artister som dukker opp i flere settinger på dette svært varierte og levende albumet, gjør det lettere å forstå hvor spennende det er å oppdage Josh Ritter akkurat nå. Åpningen «To the dogs or whoever» er for eksempel som å høre Billy Bragg møte nevnte Moneybrother på nattklubb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Mind's eye», kanskje albumets store hit, er med sitt pianobaserte arrangement trolig inspirert av David Bowie. Glimrende «Empty hearts» er som å møte Elliott Murphy på sitt beste. Hvorfor Ritter sammenlignes med David Gray og James Blunt kan man høre på nydelig «The temptation of Adam», og jeg tror Steve Earle er fornøyd med den slamrende americana/ rock'n roll-følelsen som preger «Next of the last romantic».

Jeg er ikke i tvil om at Josh Ritters «The historical conquests of Josh Ritter» er et av årets beste album. Ritter har skrevet noen av sine beste sanger og viser at han er klar for et stort sprang videre for å ta opp konkurransen med blant andre Ryan Adams om å være en av de mest spennende amerikanske artistene per i dag.

Karakter: 9 av 10

Les flere anmeldelser her