En ny verdensorden?

En ny verdensorden?
En ny verdensorden?

Publicoms forsøk på å selge bøker ved hjelp av Märtha Louises fjes gjør det tydelig at vi trenger opphavsretten, skriver ABC Nyheters musikkspaltist Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sin artikkel «Gull i badekaret» 16. januar i år, skriver Dagbladets Jan Omdahl om platebransjens være eller ikke være, i forbindelse med problematikken rundt ulovlig nedlasting og fildeling. I artikkelen refererer Omdahl til en uttalelse fra netteksperten Gisle Hannemyr, gitt til Dagbladet kort tid tidligere, der Hannemyr påstår at 2007 blir året opphavsretten begynner å dø for alvor.

Oppsiktvekkende nok stopper ikke Omdahl opp ved denne påstanden på annet vis enn å liste den opp som nok et problem platebransjen står overfor. Omdahl sier videre følgende: «Unge nettbrukeres rettsoppfatning, for ikke å snakke om hensynet til personvernet, gjør det stadig mindre fruktbart å forfølge en rent juridisk strategi». Deretter klemmer Omdahl til med spissformuleringen «Man kan ikke saksøke fremtida».

Neivel? Hva skal det bety? At Stortinget, som er vår lovgivende forsamling, beskjeftiger seg med utelukkende å lovregulere fortiden? Selvfølgelig er lovverket, etter beste evne, ment å forutse også fremtidens juridiske problemstillinger.

Men aller viktigst, hvorfor bekymrer det ikke Omdahl og Hannemyr, om de faktisk skulle har rett, at opphavsretten bokstavelig talt synger på siste verset? Hvorfor sørger de ikke for at alarmen går?

Opphavsrett er altså det samme som intellektuell eiendomsrett. Personlig eiendomsrett til det man skaper av musikk, skrift, design, levende bilder, fotografi og så videre. Det rådende synet i verden har vært, og er fortsatt, at opphavsrett er å sidestille med ordinær eiendomsrett. Å ta til orde for å oppheve opphavsretten, er således det samme som å ta til orde for en ny økonomisk verdensorden. Akkurat hvordan denne nye verdensorden skal utformes er verken Omdahl eller Hannemyr synlig opptatt av. Men det er grunn til å minne om at større tenkere enn Omdahl og Hannemyr har beskjeftiget seg med temaet i tidligere århundrer. Teorier, som når de har vært forsøkt satt ut i livet, har fått katastrofale følger.

Det er likevel spesiell grunn til å stoppe opp ved det Gisle Hannemyr forfekter. Hannemyr er ansatt som (lønnet får vi tro) forsker og universitetslektor ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. På hans egen hjemmeside er Hannemyrs artikler copyright-beskyttet, altså opphavsrettsbeskyttet, dog med mulighet til fri bruk i ikke-kommersiell sammenheng, og ved å følge spilleregler for merking av opphav. Ikke ulikt det du kan benytte musikk til i dag, problemfritt.

Det står selvfølgelig alle mennesker fritt å gi bort det de eier, så fremt de faktisk og beviselig eier det de gir bort. Problemene oppstår som kjent raskt om man gir bort andres eiendom.

Det er det fildelingssteder som Pirate Bay gjør. Gir bort andres eiendom, uten tillatelse. Hvordan det kan ha seg at det politiske partiet Venstre, uten å blunke, støtter slike fildelingsteder, som tjener store penger på annonse-salg på sitt nettsted, er fortsatt et mysterium.

Mange tilhengerne av fri fildeling hevder at de står for sitt syn basert på en idealistisk idé om at kunsten skal være fri.

Til det er å si: Hvorfor nøye seg med at kunsten skal være fri? Hvorfor ikke utvide, raskt, til vesentlig mer «nødvendige» varer som gratis medisiner, kollektivtrafikk, strøm og, i denne sammenhengen helt sentralt, PCer og bredbåndsforbindelser?

En ikke ubetydelig del av vareproduksjonen i verden er bygget på varemerkebygging, såkalt «branding». Om opphavsretten skulle dø, slik Hannemyr forutser, ville altså varemerkebygging være en saga blott. Alle som bygger en bil ville kunne kalle den Ford. Du og jeg kan, anytime, starte vår egen versjon av Dagbladet.no og vi trenger ikke bekymre oss om å ansette journalister, vi kunne bare hente det vi ville av stoff det øyeblikket Dagbladet hadde vært dumme nok til å publisere.

Opphavsrett dreier seg på ingen måte bare om å sikre retten til å tjene penger på sine rettigheter. Like viktig er at man via opphavsrett også har mulighet til, på vesenlige områder, å kontrollere hvor og hvordan ens verk brukes.

De fleste forstår at det for eksempel ville være helt uakseptabelt om en rasistisk organisasjon valgte å bruke en av Raga Rockers nye sanger, som sin offisielle marsj.

Den siste uka har vi sett at et mindre nøyeregnende forlag har sett sitt snitt til å prøve og selge bøker ved hjelp av et bilde av prinsesse Märtha Louise på omslaget og en tittel med hennes navn, til en bok hun ikke har noe med å gjøre.

Da blir det veldig tydelig for de fleste at vi trenger opphavsrett for å regulere og begrense hva som er akseptabel bruk av menneskers unike rettigheter, kokt ned til ditt eget portrett eller ditt eget navn.

Det er tre måneder igjen av 2007, hver på sitt hold sitter Dagbladets og Universitetets internetteksperter og plystrer uanfektet.

Denne kommentaren er den fjerde i en serie som har som siktemål å bringe på banen andre perspektiver i debatten om illegal nedlasting, kampen om opphavsretten og fremtidens musikkbransje, enn de som målbæres av teknologi-fundamentalistene.

Les mer Full av fuzz her:

Små og mellomstore politikere

Fremtidsvisjon med datostempling

Neil Young er lite teit

Personvernpolicy