Don DeLillo: «Mannen som faller» (Gyldendal 2007, 241 sider, oversatt av Mona Lange)

Mannen som faller

Mannen som faller
Mannen som faller

Fragmentert ode til 11. september.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Don DeLillos 11. september-roman starter og slutter med de fallende tårnene. Et kaos av aske, blod, metall, røyk - og fallende mennesker. Det er historie, det er mytologi, en hendelse som skapt for DeLillos penn. Likevel har han skrevet en roman om dette som er ganske annerledes enn en skulle ha trodd.

«Mannen som faller» er lavmælt, og mindre politisk enn jeg hadde forventet - holder et smalere fokus, nært knyttet opp til hovedpersonene. Det er først og fremst Keith, som overlever tårnene og vender hjem til ekskona Lianne og sønnen Justin. De forsøker å gjenoppta et normalt liv, i dobbel forstand: Samlivet deres, og hele måten de tenker på, forstår verden på, må startes på nytt.

Vi møter også Liannes mor, Nina, og hennes kjæreste Martin. I bakgrunnen er det flere karakterer; en av terroristene på et av flyene, Liannes far som tok livet av seg da han begynte å bli dement, performanceartisten Mannen som faller, som til stor provokasjon etterlikner menneskene som hoppet fra tårnene den dagen.

Dekonstruksjon

Romanen utspiller seg i vakuumet etter hendelsen, for det meste i en by der asken liksom ble liggende, lenge etter at gatene var ryddet. Handlingen er relativt enkel, spinkel. DeLillo beskriver Keith og Liannes dagligdagse gjøremål, plasserer leseren rett inn i løsreve situasjoner. Hele bokas struktur er fragmentert, ikke lite forvirrende, det er som om både hendelser og samtaler antar en ny form; av noe som faller fra hverandre, en verden i dekonstruksjon.

Spørsmålet om dette markerer en slutt, eller en begynnelse, forblir ubesvart, DeLillo presenterer i det hele tatt svært få konklusjoner her. Dette er en bok om sorg, om et nasjonalt traume, en bedrøvet og melankolsk fortelling, og språkets nesten abrupte form passer godt, dersom du som leser først aksepterer det.

Performancekunsten

I DeLillos forrige roman, «Kroppskunstneren», transformerer en kvinnelig performanceartist langsomt kroppen sin i et slags fysisk tilsvar til den sorgen hun bærer etter ektemanens død. Også her blir performancekunsten det ekstreme eksempelet på menneskets forsøk på å svare sine omgivelser, på en fysisk endring eller et fysisk uttrykk som synes nødvendig som følge av en mental forskyvning. 11. september 2001 endret amerikanernes mentalitet seg mellom fly nummer en og fly nummer to, påpeker DeLillo; fra tanken om at det må ha vært en ulykke, til vissheten om at det ikke var det.

Ned, ned, ned

DeLillo konstruerer et triangel med historiene om de fallende fra tårnene, Liannes far og terroristen. I alle tilfellene handler det om et fatalistisk siste grep for å gjenvinne kontroll når alt håp er ute: De fallende hopper fra døden og samtidig inn i den, Liannes far skyter seg selv for ikke å miste seg selv, terroristen dør fordi han tror det er det eneste som kan redde verden.

Slik bindes den fragmenterte fortellinga sammen i underteksten, med en kraft som først blir synlig for leseren et godt stykke ut i boka.

Det tar litt tid å komme inn i boka, i starten tenker jeg at dette er for enkelt, jeg finner ikke den språklige gnisten DeLillo har framvist tidligere. Hans masterplan kommer imidlertid til syne etter hvert, og til siste side sitter jeg med store øyne og tygger på pennen min.

Og er igjen, som vi alle har vært, tilstede i de trappene, på vei ned, ned, ned.

Karakter: 7 av 10

Flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

Arkeologi og kaos

I Guds navn

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Personvernpolicy