Th’Legendary Shack Shakers: «Swampblood» (Yep Roc/Tuba)

Blodtørstige hillbillyer

The Legendary Shack Shakers har blitt kalt en sydende rockabilly-versjon av Sex Pistols.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Syndige predikanter?Syndige predikanter?

Inspirert av polka, punk, delta blues, hillbilly-tradisjonen og en glødende rock'n'roll du kan tappe ut av The Fabulous Thundebirds, Webb Wilder, eller til og med The Rainmakers, er denne gjengen kjent for sin ustoppelige nerve og sine energikick. Særlig på livescenen der The Dead Kennedys' gamle stjerne Jello Biafra har kalt frontmann J.D. Wilkes for «the last great rock and roll frontman». Til og med vår egen Kristoffer Schau har snappet etter været og bedt om oksygenflasken.

«Swampblood» er ment å avslutte en trilogi som har pløyd gjennom sirkustelt-konseptet og sørstatenes ville og uskrevne væremåte og mørke side. Musikalsk er dette albumet en tilbakevending til bandets hillbilly- og blues-røtter. Det rocker fortsatt like friskt som Tom Waits på speed, men det er mer hjemme i sørstatene og ikke så ute på tur som forrige «Pandelirium».
Bandets gamle trommeslager Paul Simmons, i dag medlem av Reverend Horton Heat som Th'Legendary Shack Shakers ofte turnerer sammen med, er med på studioinnspillingene. Det er også mer countryrelaterte artister som Fats Kaplan og Kristi Rose. Countryartister som kjenner sin fortid også med pønkens glød.

J.D. Wilkes sier at sangene på avslutningen av trilogien er inspirert fra hans nye hjem ute på landet i Kentucky. Blandingen av litt mørk blues á la Tony Joe White, Slim Harpo og Lazy Lester tilsatt Appalachian country og bluegrasspønk, og selvsagt bandets øsende nerve i rockabilly og polka. Ikke like mye en åpenbaring musikalsk, men det er heller aldri kjedelig å kjenne de spastiske rykningene i Th'Legendary Shack Shakers' eventyrlige verden.
Den virkelige galskapen, eller magien, finner du i tekstene. Tekster om hunder med tre ben, lynsj-mobber, skamløse engler, blodtørstige hill-mountain folk og elver av døde mennesker. Dette er garantert mer odd enn «X-Files», og ifølge J.D. Wilkes er det meste sannheter fra hans egen bakgård. Han sier selv: «Just think Star Wars, but taking place inside some god-forsaken hole!» Sjarmerende.

Det finnes ingen band som er helt som Th'Legendary Shack Shakers. Men liksom forrige «Pandelirium» blir det mer nesten enn fullklaff på plate. Live er dette garantert en høydare midt i panna, men det tar aldri helt av på plate selv om det er nære flere ganger og følelsen generelt er god. «Hellwater» der Creedence Clearwater Revival på en måte møter Webb Wilder er en god trucker-låt. «Easter Flesh» er rock'n'roll/rockabilly som Lee Rocker og Slim Jim Phantom kunne øst av seg etter Stray Cats.
«Swampblood» er et tungt rockende The Fabulous Thunderbirds koblet med Hank Williams IIIs kompromissløs countrytakt, kanskje med noe tidlig Paladins' sydende groove. Og brutale «Cheat The Hangman» er den brutale trashgrass (bluegrass med metallspeed) som HGH engang hadde hevd på.

Som syndige predikanter øser Th'Legendary Shack Shakers ut en «virkelighet» fra «deep down south» som inneholder død, ødeleggelse og gjenfødelse av en rekke myter om ting som har gått fryktelig galt her nede. Kanskje ikke så vakkert, kanskje knuses noen illusjoner, og kanskje er ikke Gud på deres side selv om religion helt klart spiller en rolle i mørkets kulisser. Men at «Swampblood» er et stykke rar, sjelfull og Th'Legendary Shack Shakers-ærlig amerikansk sørstatshistorie er sikkert. De tør kjøre sitt eget løp hele veien.

Karakter: 6 av 10

Personvernpolicy