PJ Harvey: «White chalk” (Island/ Universal)

Rockens Mona Lisa

PJ Harvey lager ingen enkle plater, og fremstår mer og mer som rockens Mona Lisa. Nå med et knippe mørke pianoballader med mange skjeletter i skapet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PJ Harvey har aldri laget en så naken, mørk og pianobasert plate før. Hovedsakelig ballader der hun omfavner mørkets, desperasjonens og skjebnens nådeløse ensomhet og til slutt død. Kledd i en hvit uskyldsren kjole anno slutten av 1800-tallet, er hun satt frem til pynt, men øynene hennes utstråler alt annet enn lykke og håp. Hun har ikke det umerkelige smilet til Mona Lisa, men noe av den samme mystikken.

PJ Harvey har fra tid til annen jobbet med Howe Gelb og de andre gutta fra ørkenen i USA som startet som Giant Sand og senere splittet seg i Gelbs solokarriere og Calexico. Det er mye av Howe Gelbs uproduserte avantgarde-piano på enkelte av de nye låtene. Det at PJ Harvey har satset på pianoet, som hun ikke akkurat er kjent for å beherske, forteller at hun har fjernet begrensninger man lett setter for seg selv. Når man ikke kan noe, er det heller ingen som forventer noe. Hun kan utforske lydbildet helt på egen hånd.

Selv om «White chalk» er et underprodusert og spartansk album med mørke pianoballader som aldri kommer til å bli brukt som oppvarming før en tur på byen, betyr det ikke at dette ikke griper meg. Det griper meg faktisk mer enn hennes forrige og ganske så kommersielle album. Alvoret i tekstene, følelsen av å høre åndedraget til PJ og duringen fra strømforsyningene i forsterkerne, ja endog et piano som høres nesten ustemt ut, gjør at dette fremstår som mørk balladekunst. PJ synger nesten fordekt, som om hun sitter bak forhenget i skrifterommet, og all den tid tekstene ikke følger med i coveret (dessverre) må du virkelig anstrenge deg for å henge med i forestillingen.

John Parish, Eric Drew Feldman og Jim White utgjør stammen i bandet hennes, men det er sjelden du føler at det er mange musikere i gang samtidig. Det føles ofte som det bare er PJ bak pianoet og en enkel backing på en akustisk gitar og noe perkusjonsinstrument. Låtene er ikke lange og albumet stopper på rundt 34 minutter. Høydepunktene er mange. Den intense og bekjennende tittellåta som følges opp med bønnen om tilgivelse på «Broken harp», øyeblikket da man skjønner at det ikke er noen vei ut på «Silence», de sterke følelsene og savnet på «The piano» og det endelige farvel på «Before departure». Det er ingen lykkelig slutt på denne fortellingen.

Det finnes plenty av magi og spenning på «White chalk». PJ Harvey synes svært inspirert og i humør til å overraske til og med seg selv. Hadde hun levd for et par hundre år siden hadde hun garantert blitt brent på bålet. Å kalle dette stor kunst er ganske enkelt en underdrivelse

Karakter: 8 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy