En av de beste

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «Soap and Water» beviser Chuck Prophet at han er bedre enn de fleste.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Chuck Prophet er den forsvunne diamant som snart må oppdages av folk som setter pris på musikk. Det er rett og slett håpløst og utrolig teit at en mann av Prophets kaliber ikke får mer oppmerksomhet i en verden fylt til randen av britnier, kurter og en haug smurfer uten etternavn. Våkn opp, folkens!

Chuck Prophet spilte i det glimrende alt-counrty bandet Green on Red, som slo seg fram på 80-og 90-tallet. En gjeng kaktushuer som sammen med band som R.E.M., Long Ryders og Dream Syndicate, fremstod som et herlig alternativ til datidens tidsånd som i alt for stor grad lot seg villede av hockeysveiser, dustete hip-hopere, lettkledde kvinnfolk og MTV. «Gas, Food, Lodging», av og med Green on Red, er etter min mening blant 80-tallets aller beste album.

Prophets nye album, «Soap and Water», er en plate for deg som ønsker rock'n'roll ispedd store doser soul, country, gospel og blues. En moderne plate fylt med kule krumspring, flotte melodier, overraskende vendinger og snertne låter. Sammen med «Homemade Blood» og «The Hurting Business» utgjør den treenigheten i Prophets solokarriere. En karriere bestående av mange store og små høydepunkter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes ingen dårlige låter på «Soap and Water. De fleste fortjener faktisk en plass på pallen. Særlig «Would You Love Me», «Small Town Girl», «Something Stupid» og «Naked Ray» bør bekles med forgylte medaljer og kranser av laurbær. Men som sagt, det kryr av gode låter på et album som krydres med deilige gitarhooks og korthugde gitarsoloer. Til å hjelpe seg med å skru på alle de rare knottene i studio, har Prophet hentet inn Brad Jones, en fin fyr som tidligere har jobbet med blant andre Josh Rouse, Marshall Crenshaw, Steve Earle og John Prine.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Når jeg sitter på trikken med Prophet på øre, kjenner jeg raskt at misjonæren i meg vokser fra låt til låt. Faen Chuck, dette er gull, tenker jeg omgitt av ungdom med digre øretelefoner og buksa halvveis ned på ræva. Ungdom som frivillig lar seg lobotomere av musikken til Kylie, 50C, Enimem og Justin Timberlake. Men som den feigingen jeg er velger jeg heller å slå av en prat med meg selv, Chuck Prophet og den hellige ånd, enn å reise meg opp å forkynne det glade budskap.

Men forhåpentligvis har du, kjære leser, skjønt tegninga.

Karakter: 8 av 10

Les om Retrohuets møte med Green on Red her

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her