- De trampet babyer på hodet

- De trampet babyer på hodet
- De trampet babyer på hodet
Artikkelen fortsetter under annonsen

De redselsfulle minnene lever videre blant palestinske flyktninger, 25 år etter massakrene i Sabra og Shatila.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Minnene lever videre
Ingen som overlevde septemberdagene for 25 år siden vil noen sinne glemme. - Det som skjedde preger oss fremdeles, sier de palestinske flyktningene.

Khadija Damria (80) sammen med barnebarna i flyktningleiren Shatila i Vest-Beirut. Over henger bildet av sønnen som mistet livet i massakren for 25 år siden. Foto: Åsmund Gram DokkaKhadija Damria (80) sammen med barnebarna i flyktningleiren Shatila i Vest-Beirut. Over henger bildet av sønnen som mistet livet i massakren for 25 år siden. Foto: Åsmund Gram Dokka

Beirut-ABC Nyheter: Om formiddagen 15. september 1982 startet israelske styrker bombardementet av flyktningleirene Sabra og Shatila i et Beirut herjet av sju års borgerkrig. Dagen etter lot de kristen falangistmilits innta leirene.

36 timer senere var flere hundre palestinere døde, blant dem en rekke kvinner og barn.

- Drepte babyer

80 år gamle Khadija Damria sitter på en madrass i den mørke leiligheten sin i flyktningleiren Shatila. Rundt henne sitter tre barnebarn, over henne henger et bilde av sønnen, som forsvant under massakrene. Khadija har bodd i Shatila siden familien hennes rømte fra Haifa i 1948.

På spørsmål om hva hun husker fra septemberdagene for 25 år siden, rister hun på hodet og slår oppgitt ut med armene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Abd al-Rahman Shushnia (40) fikk en finger kuttet av, men slapp fra massakrene for 25 år siden med livet i behold. Foto: Åsmund Gram DokkaAbd al-Rahman Shushnia (40) fikk en finger kuttet av, men slapp fra massakrene for 25 år siden med livet i behold. Foto: Åsmund Gram Dokka

- Det startet med at israelerne bombet leiren vår. Da en granat slo ned like i nærheten av huset vårt, turde jeg ikke lenger å sitte inne, så jeg tok med meg min yngste datter og forlot leiligheten, forteller Khadija til ABC Nyheter.

Hva som ventet henne og datteren på utsiden, hadde hun ingen anelse om.

- Jeg kommer aldri til å glemme det jeg så. Falangistene var der allerede. De gikk rundt i gatene og samlet gravide kvinner som fikk magene sine kuttet opp. De ufødte barna ble dratt ut og trampet på hodet eller slengt i veggen. Det var skriking og blod over alt, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da massakrene startet, forsøkte flere av flyktningene i leirene å komme seg ut, bare for å bli vist tilbake av de israelske soldatene som voktet utgangene. Khadija Damria og den yngste datteren hennes var heldige, og fikk tatt seg til et sykehus i nærheten av leiren. To av sønnene hennes, og en datter forsvant under massakrene. Hva som skjedde med dem, har hun aldri fått vite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fikk klippet av fingeren

Dette rommet fungerer som minnesmerke over de drepte i massakrene. Foto: Åsmund Gram DokkaDette rommet fungerer som minnesmerke over de drepte i massakrene. Foto: Åsmund Gram Dokka

40 år gamle Abd al-Rahman Shushnia var bare 15 år gammel da Falangistene inntok leiren. Shushnia slapp fra det med livet i behold, men ikke uten varige mén.

- Først ble jeg slått hardt i hodet, slik at jeg besvimte. Da jeg våknet hadde de kuttet av meg langfingeren på høyre hånd, forteller han.

Som følge av slaget mot hodet har han i dag talevansker, samtidig som følelsen i høyre arm er sterkt svekket.

- Jeg kan ikke engang løfte en veske, og har også store vanskeligheter med å lese, sier Shushnia mens han viser vei til stedet der han ble slått ned og mishandlet for 25 år siden.

Ikke langt unna er en bygning omgjort til et minnesmerke, med bilder og navn på mange av de drepte.

- Det er godt for de etterlatte å ha noe å gå til, sier Ahmad Abu Fadi, offiser i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han understreker imidlertid at massakrene alltid vil prege Shatila, samtidig som palestinernes situasjon i Libanon forblir uløst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Folk her har ingen fremtid. Kun et fåtall av oss får muligheten til å jobbe, og vi stenges ute fra det libanesiske samfunnet. Samtidig registrerer vi kampene mellom Fatah og Hamas, noe som svekker palestinernes situasjon ytterligere, legger Abu Fadi til.

Lyste opp leirene

Falangistmilitsen rykket inn i leirene om ettermiddagen 16. september, og ifølge avtalen med Israels daværende forsvarsminister, Ariel Sharon, var oppgaven å arrestere gjenværende PLO-medlemmer, for deretter å overlevere dem til israelerne. Sharon var sikker på at det ennå fantes palestinske geriljasoldater i leirene, selv om hovedtyngden av dem hadde forlatt Libanon sammen med Yasir Arafat to uker tidligere.

Bevæpnet med skytevåpen, kniver og økser, startet falangistene nedslaktningen av palestinerne, som i liten grad hadde våpen å forsvare seg med. Da mørket kom, skjøt israelerne opp bluss over leirene for å lyse dem opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det var like lyst som under en fotballkamp om kvelden, fortalte Ellen Siegel til BBC i 2001.

Siegel jobbet på den tiden som sykepleier på et sykehus i nærheten av leirene, og husket godt dadet gikk opp for henne hva som var i ferd med å skje.

- Jeg ble klar over at folk ble drept i leirene da folk kom til sykehuset mitt og ropte "Falangister", samtidig som de gjorde tegn med fingrene for å gjøre det klart at noen fikk strupen skåret over.

Emmanuel Rosen, som i 1982 jobbet som journalist for de israelske styrkene, var blant de første som ankom leirene etter massakren. I samme BBC-program fortalte han at det han fikk se, minnet ham om Holocaust.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Da vi entret leirene, var folk døde eller døende. Ingen skrek, ingen snakket. Det var åpenbart at de ikke var blitt skutt, men snarere torturert. For meg dukket minnene av bilder fra Holocaust umiddelbart opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Strid om dødstall

Hvor mange som ble drept i massakrene i Sabra og Shatila, har aldri blitt klarlagt til fulle. Kahan-kommisjonen, som ble nedsatt på israelsk side for å etterforske massakrene, kom frem til mellom 700 og 800 ofre, basert på tall fra israelsk etterretning.

Palestinske Røde Kors opererer på sin side med over 2.000 drepte. Det er uansett på det rene at ikke alle ofrene er blitt funnet.

Massakrene førte til voldsomme protester fra verdenssamfunnet, og ikke minst i Israel. 25. september 1982 deltok omkring 300.000 personer i demonstrasjon i Tel Aviv, noe som bidro til nedsettelsen av Kahan-kommisjon tre dager senere.

I sin rapport, som ble lagt frem i april 1983, kom kommisjonen frem til at israelske soldater ikke hadde tatt direkte del i massakrene. Militære ledere, deriblant forsvarsminister Ariel Sharon, ble imidlertid holdt "indirekte personlig ansvarlig" for drapene. Kommisjonen konkluderte også med at Sharon burde gå av som forsvarsminister og aldri inneha noe offentlig embete igjen. På tross av dette ble Sharon valgt til statsminister i Israel i 2001.

16. desember 1982 erklærte flertallet i FNs hovedforsamling at massakrene var å regne som folkemord.

Elie Hobeika, som var leder for Falangistene under massakrene, ble aldri stilt til ansvar for drapene. Hobeika døde i et attentat i Beirut i 2002.