Kongen på haugen

Michael Krohn er en bygutt. En ekte Oslo-gutt i den grad sånt finnes. Men den lykken han nå opplever ble skapt i et forsøk på å komme seg litt vekk fra storbyen. Ute på landet ved Hønefoss bodde han halvannet år i nær kontakt med naturen, og det var her kjæresten ble gravid med hans nå 14 måneder gamle sønn. Men etter lang tids pendling erkjente han en ting. En bygutt er en bygutt.

- Jeg satte stor pris på å leve nærmere naturen, og å leve stille og rolig. Det var ålreit å prøve noe nytt. Nå har jeg hvertfall sjekka ut den måten å leve på, smiler en tydelig komfortabel Michael Krohn i et intervju med ABC Nyheter dagen før den første Oslo-konserten.

- Men jeg føler nok at jeg er en bygutt innerst inne. Jeg liker nok at det er litt liv og røre og at det er folk i gata. Det er tross alt det jeg er mest vant med. Jeg har så mange minner fra alle de årene jeg bodde i Oslo. Det er ikke alt man kjenner seg igjen i lenger. Hus er revet og nytt er kommet opp, men det å rusle rundt, ta en kaffe og bare kikke på folk, er noe jeg synes er veldig ålreit. Jeg liker byen - vil bare ikke ha den innpå meg hele tiden. Intervjuet måtte gjøres sent. Å legge sønnen først var noe «nye» Michael Krohn måtte prioritere.

- Jeg har hvertfall forandret rytmen i livet mitt. Nå må jeg opp tidlig om morran. I syvtiden er han klar. Da skal han ha mat og hele pakka, humrer Michael.

Å være på førsteplass på VG-lista er ikke noe Michael Krohn går og tenker på. Det at folk stadig minner han på det får imidlertid frem en god følelse for at suksessen så til de grader har banket på hans og Raga Rockers dør.

- Jeg synes det er kult, men jeg merker ikke noe til det i det daglige liv. Vi liker at folk liker det for å si det sånn! Jeg ville likt det dårlig hvis vi ikke var på listene i det hele tatt når vi har lagt så mye arbeid i det, forklarer Michael og innrømmer at alt fra hans låtskriving til studioproduksjonen og bandets prestasjonsnivå er skjerpet og løftet etter mer enn 20 år som en av de fire store i norsk rock, som Harald Are Lund sier det.

- Jeg gidder ikke å gi ut noe hvis jeg ikke føler at det er like bra eller bedre enn forrige produkt for å si det sånn. Det er sikkert de som er uenige, som sier at det var bedre før, men vi prøver hele tiden å utvikle oss. Vi har aldri hatt noe mål om å stå på stedet hvil og være middelmådige. Vi spiller ikke bare rett-frem-rock. Vi ønsker mer variasjon og å ha forskjellige typer rock innenfor formatet vårt. Det er dette som kjennetegner den nye plata vår, forteller Michael.

- Men er du ikke overrasket likevel over den brede responsen dere har fått med Übermensch?

Ja, jeg er litt overrasket over det. At det har gått så bra. Vi var helt avventende. Vi visste at vi hadde lagd en plate som vi var fornøyde med. Det er det viktigste. At man føler at man har gjort sitt beste, samtidig som man håper at andre også skal like det.

- Med bakgrunn i at du var en pønker, en rockens rebell på 80-tallet, er det da ikke rart å se at du og musikken din har blitt allemannseie, blitt mainstream?

- Jeg er ikke helt enig med deg at Raga er mainstream. Jeg føler at Raga lenge har falt mellom to stoler. Ikke vært så ekstrem som de ekstreme, men heller ikke mainstream. Nå som jeg er nærmere 50 enn 40 er det ikke til å unngå at man forandrer seg. Jeg er ikke 20 lenger. Det er ikke noe mål for Raga å være høyest og fortest og hardest og sånne ting. Vi prøver bare å lage fengende musikk som har et bra groove i seg og holder høy kvalitet. Hva folk ser i det er selvsagt utenfor vår kontroll. Jeg ville synes det var ille om ikke musikken vår hadde forandret seg.

Michael Krohn er utvilsomt sårbar når han må snakke om Raga Rockers kvaliteter. Det blir som å snakke med andre småbarnsfedre om hvor vakkert barnet man har fått er. Noe som merkes fort når vi snakker om singelhiten «Aldri mer». Vi kommer bare halvveis i resonnementet om at låta først oppleves som en litt kjedelig og typisk Raga-låt...

- Det tror jeg folk har ment om oss i 20 år når jeg leser anmeldelser. Noen kritiserer det for at det er det samme. Mens andre kritiserer det for at det ikke er det samme. Folk har en slags forventning som de vil ha innfridd. Sitt eget bilde. En ting jeg ikke gidder er å prøve og leve opp til andres forventninger. Det kan jeg ikke ha som et utgangspunkt. Kan ikke lage noe som jeg tror folk vil ha. Det blir helt meningsløst, kommer det med en følelsesladet og en anelse irritert stemme fra Michael. Han er drittlei av å forklare seg. Å forsvare seg.

- Men det jeg skulle fortelle deg Michael er at det morsomme med «Aldri mer» er at den vokser så fenomenalt. At det uten tvil er en av de beste sanger du har skrevet.

- Sier du det - takk, kommer det med en flere toner lysere stemme. Følelsene svinger Michael fort. Det er kanskje det som gjør at han også skriver så mange gode låter.

- «Aldri mer» var ikke en av mine favoritter på skiva, og var ikke den jeg ville gi ut på singel. Men jeg lot plateselskapet (EMI) bestemme. Tenkte at de kunne høre det litt mer objektivt. Jeg er jo glad for det valget nå. Det er mye 70-talls rock i den låta. The Who og Led Zeppelin, med en liten touch av nyveiv (80-tallets new wave). Jeg liker de to banda der, sier han og innrømmer også at han nesten har sluttet å følge med på det nye som har skjedd i musikken de siste 10-15 årene.

- Jeg har merket meg band som Red Hot Chili Peppers og Smashing Pumpkins. Band som har kommet med noe nytt. Men for meg som har fulgt med på musikk siden Beatles i 1965, er det veldig sjelden at jeg hører noe jeg ikke har hørt før. Hvertfall innenfor rock. Det er litt rockens natur. Det er faste begrensninger og går du utover dem så slutter det å være rock. Da blir det jazz eller eksperimentell musikk eller noe annet. Rock er så og så mange grep og rytmer, og hvordan du setter det sammen. Kunsten er å være mest mulig fantasifull med veldig begrensede virkemidler. Det er gamet, og det handler om for meg som låtskriver.

Når det gjelder låtskriving, og da spesielt som tekstforfatter, er det mange som mener at Michael Krohn er det største geniet vi har hatt i norsk rock. Michael synes likevel ikke det er lett å svare på hvordan han ser på seg selv som tekstforfatter.

- Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er opptatt av å lage velformulerte tekster. At setningene klinger bra uten for mange nødrim. Jeg ønsker at det skal være kontant og at tekstene skal være meningsbærende. At det ikke bare er ord som er der for å fylle opp. Jeg prøver å jobbe med både form og innhold, men om det lykkes får andre vurdere.

- Det vil alltid være noe som ikke er optimalt. En og annen svak setning. Jeg er ikke fornøyd før jeg synes det låter bra. Har jeg en bra låt med to vers og det er en setning som er litt svak så hender det at jeg slipper den fra meg. Rett og slett fordi jeg ikke har tålmodighet til å vente i fem år på den ene setningen som skal gjøre det fullkomment. Det er som kryssord på en måte, eller en kabal som skal gå opp. Jeg begynner med to setninger som slår an tonen for hva låta skal handle om, og etter hvert tenker jeg mye på rytme og det håndverkmessige i det å skrive låter.

«Aldri mer» er en låt som handler om å gi et solid spark til det kvinnelige kjønn. Om at man ikke vil bli lurt igjen. Jeg lurte på hva dama hans synes om at han synger, og har fått en stor hit med, en sånn tekst.

- Det handler jo ikke om henne jeg er sammen med nå. Det er mer om ex-er og sånn, ler Michael.

- Det er rart med det når man skriver. Det blir ofte litt sånn kjærligetsgreier. Når ting går greit så har man jo egentlig ikke så mye å si. Man nyter øyeblikket bare. Det er liksom når det har gått til helvete og man ser tilbake på det, med bitterhet i følelsene, at man tenker på hvorfor man ikke gjorde det og det eller sa det og det. Det er da tekstene kommer på en måte. Jeg har hatt like mange positive opplevelser i kjærligheten som negative, men det er de negative du ender opp med å skrive om. Så sånn sett gir «Aldri mer» et riktig bilde av livet mitt, ler Michael.

- Vi har et behov for litt selvmedlidenhet?

- Ja jeg tror det er litt av utgangspunktet for å drive med kreativ låtskriving. At det er litt lidelse i drivkraften. Hadde livet mitt bare vært harmonisk og topp så hadde jeg neppe skrevet en låt. Hvis jeg skal være litt filosofisk så er mye av kunstens funksjon å kompensere for det som liver ikke er. Du skaper en slags kunstig verden for dine savn og mangler hvor du tar igjen for det du ikke klarer å realisere i ditt virkelige liv på en eller annen måte!

- Eller for å slåss mot dine demoner?

- Ja du kan godt si det sånn og. Og noen ganger kan det være godt å bruke det til å le litt av seg selv og. Jeg bruker en del ironi og selvironi, og det kan være en måte å distansere meg til mine egne ting. Se det litt tilforlatelig og det komiske i det.

- Litt som når du på andre setning på «Aldri mer» synger: «Det er en av de tinga som irriterer meg nå»?

- Ja etterpåklokskap har jeg hatt mye av i livet mitt for å si det sånn. Når jeg er midt i situasjonen så skjønner jeg ingenting av det. Det er først når jeg ser tilbake på det i ettertid at jeg ser mønsteret og ser hvor jeg tråkket feil. Når jeg er midt oppi det så er jeg komplett idiot. Skjønner ingenting. Det er kanskje også en av grunnene til at jeg skriver om det. For å prøve å få balanse i de tinga der.

- Jo mer man føler jo mindre kontroll har man i livet sitt. Så lenge man ikke føler for mye så går det greit, men når følelsene tar overhånd da oppstår kaos på en måte og turbulensen kommer inn i ting.

Det må være svaret på det, bryter Michael plutselig av og føler kanskje at dette ble vel personlig. At han er et følelsesmenneske kan man ikke være i tvil om.

Nå står to fulle hus på Rockefeller i Oslo for tur på Raga Rockers. For Michael Krohn er det imidlertid det samme hvor de spiller.

- Om det er på hjemmebane i Oslo eller langt bortenfor folkeskikken, 200 eller 1000 mennesker, er ett fett. Vi gir alt uansett. Vi liker selvsagt at publikum er med. At de synger og kan tekstene. Noen ganger ser jeg at de ikke kan dem, men munnen deres beveger seg likevel. De tar bare en råsjans, men det er helt greit det, kommer det positivt fra Michael. Han forteller at de bygger opp konsertene litt annerledes enn tidligere års full-power opptredener i samtlige minutter. Jakken er litt løsere, og passer kanskje bedre til en rocker som nærmer seg de 50.

- Jeg pleier ikke å gå så knallhardt ut nå. Vi begynner midt på treet og bygger det opp mot slutten. Vi kaster ikke alle essene med en gang for å si det sånn. Hvis man bare moser på hele veien så blir folk slitne. Det er viktig å få dynamikken i settet til å bølge litt opp og ned. Det røsker nok mer i en rockelåt hvis du har en rolig låt foran. Da trøkker det mer når ting skjer. Hvis man er en purung 20-åring så vil du kanskje ha full energi hele veien, men det funker ikke for meg lenger. Jeg må ha dynamikken i det for selv å bli tent og holde tenningen ved like under en konsert, innrømmer han.

Hvis man studerer Michael Krohn på scenen, vil man legge merke til at han spiller en form for tangenter eller perkusjon med fingrene han holder mikrofonen med.

- Ja det stemmer det. Når jeg lager låtene, ofte med gitar, tenker jeg ofte på hvordan trommene skal gå. Jeg er veldig opptatt av trommespillet. Jeg lar trommeslageren få ganske mye frihet i detaljene, men jeg legger meg ganske mye oppi om grunnrytmen skal gå i den eller den takten. Trommene er viktige for meg, understreker han.

- Inni meg så føler jeg meg som en trommis på mange måter. Også mye av det vokale jeg har inni meg . Jeg har ikke så mye spennvidde, kanskje bare en oktav å gå på, så styrken min er nok mer fraseringen. At jeg har rytmen på en måte. At jeg snakke-synger. Ikke helt som en rapper, men jeg har en rytmisk tilnærming til det å synge.

- Dette er ting jeg jobber med. Jeg prøver å få låtene mine melodiøse for jeg vil at det skal være fengende. Ofte er det sånn at jeg har bluesen på versene og gir litt mer popfølelse i refrenget hvor det kommer en melodi. Hvis man klarer å gjøre svakheten man har til en styrke så kommer det egenart ut av det. Hvis det er veldig strøkent mister man lett personlighet.

Personlighet er noe Michael Krohn har mye av. Som person, som låtskriver, som sanger og som sceneutøver. Harald Are Lund, Norges fremste musikkguru og kjent fra et langt liv i NRK radio, utnevnte nylig Raga Rockers som et av de fire store bandene i norsk rock gjennom tidene. De andre var Jokke, Dumdum Boys og De Lillos.

- Hvis man ser på historien så var nok Dumdum Boys i en klasse for seg målt i salgstall. De Lillos ble store brått med «Neste sommer», mens Jokke egentlig ikke ble stor og fikk legendestatus først etter sin død. Jeg får inntrykk av at mange setter Jokke høyest. Han skal få for det - han har laget jævlig mange fengende låter. Det er ikke så lett for meg å si noe om dette. Vi er tross alt ganske forskjellige. En del av det Jokke skriver om er umulig å misforstå, mens en del av det jeg gjør er mer halvabstrakt og appellerer ikke til alle på den samme måten. Så Joachim (Jokke) var nok en mer folkelig artist enn det jeg er for å si det sånn, resonnerer Michael beskjedent nok.

- Men du har da blitt ganske så folkelig nå med en hit som «Aldri mer» og førsteplass på VG-lista?

- Ja, men ikke når det kommer til innholdet i greiene på en måte. Man har hørt navnet Raga Rockers så lenge nå at det nesten har blitt en merkevare. Det er nok mer vår stayerevne enn folkelighet som har betalt seg.

Selv om damene får på pukkelen på «Aldri mer" er det en god del kvinner på konsertene med Raga Rockers. Rundt en tredjedel mener Michael selv.

- De tar nok ironien og det mellommenneskelige. De gjør seg nok noen refleksjoner de og over at jeg ikke legger fingra imellom på mye av det jeg gjør. Jeg gidder ikke akkurat å smiske med dem heller på en måte. Jeg sier bare hva jeg mener, og det synes de kanskje er en positiv greie for alt jeg vet.

- Men du er på vakt du også når du på «Jungelens lov» skriver «Jeg vokter meg for snarer, så snart jeg værer farer, og hvis jeg må så løper jeg så fort jeg bare klarer». Det handler ikke bare om såre følelser men også om å overleve, spør jeg. For liksom å understreke at det nye albumet ikke bare handler om «Aldri mer» og Michaels oppgjør med mislykket kjærlighet og spark til det andre kjønn.

- Jo, men det er jo sånn det er her i verden. Man har jo kniven på strupen hele tiden egentlig. Det er regninger som skal betales og samfunnet er jo hardt på en måte. Hvis du aldri har gått ute en vinternatt så vet du på en måte ikke hva det vil si. Har du vært blakk i perioder og slitt med psyken og samfunnet så vet man jo at det er nådeløst. Du merket fort at det er jungelens lov der ute. Særlig uten penger. Da er det hardere å leve. Der slipper man på en måte ikke fri, sier Michael Krohn åpenhjertig til ABC Nyheter.

- Michael må snart legge seg. I morgen skal han tidlig opp og sørge for at sønnen får en bra start på dagen før han begynner å forberede seg til konsertene på hjemmebane i Oslo. Og han er viss på at sønnen allerede fatter hva det dreier seg om.

- Han er livlig det skal han få. Og han banker løs på noen bongotrommer som vi har stående hjemme så kanskje han følger i mine fotspor, kommer det stolt.

- Jeg kan hvert fall si at han har det rytmiske så kanskje det bor en liten trommis i han, slutter Michael. Kongen på haugen i norsk musikk om dagen enten vi snakker pop eller rock. Men si aldri det høyt til Michael.