Lyttelua 23 (Hva skjer'a?)

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika

Mary Gauthier - Between Daylight and Dark

Mary Gauthier var lenge en av disse artistene jeg skulle sjekke ut, men som jeg aldri fikk helt tid til. Helt til Bob Dylan spilte «I Drink» fra hennes forrige plate i hans «Theme Time Radio Hour», kanskje verdens beste radioprogram.

Fish swim / Birds fly / Lovers leave / By and by / Old men / Sit and think / I drink

Dylan følger opp med å spille Charles Aznavours låt med samme navn, også dette en låt som setter seg fast under huden uten å spørre først, men akkurat denne gangen - den første gangen jeg hørte Mary Gauthier - var det ikke plass til den.

Hennes nye plate er produsert av Joe Henry og gjestes av Greg Leisz, Loudon Wainwright og Van Dyke Parks, hedersmenn med en sikker hånd på et knippe av årets beste album («Civilians», «Strange Weirdos» og denne). Les Tom Skjeklesæthers glimrende anmeldelse av plata her.

Steve Earle - Washington Square Serenade

Endelig! 24. september er det klart for ny plate med Steve Earle. Skiva er en hyllest til hans nye hjemby New York, sparsommelig instrumentert, smått fengende, annerledes og den vokser ved hver runde i spilleren. Tror jammen jeg begynner å like den skikkelig godt. Hans versjon av Tom Waits «Down In The Hole» sliter jeg fortsatt med, men stemmer ryktene om at den blir tittellåta i den femte og avsluttende sesongen av verdens beste TV-serie, «The Wire», tipper jeg også den sitter godt i lua en gang neste år.

Og, er det Dylans «Theme Time Radio Hour» som inspirerte hans «Satellite Radio», mon tro?

Is there anybody out there? One-two-three on the satellite radio?
Big daddy on the air, are you listenin' to me? On the satellite radio
At the galaxy's end where the stars burn bright are you tunin' in and turnin' on?
Is there anybody listenin' to earth tonight on the satellite radio?

Om litt over en uke tar jeg med meg Lyttelua til New York. Bedre musikalsk oppladning enn «Washington Square Serenade» finnes bare i form av Mats Olssons bidrag i serien med samleplater fra Feber.

Love Is The Song We Sing: San Francisco Nuggets 1965-1970

Det er førti år siden «the summer of love», men bare tre uker siden Lyttelua gikk opp i sømmene av en ny psykedeliaboks på markedet, «Permanent Dreams: A Cornucopia of British Psychedelia 1965-1970», og bare to uker siden den samme lua begynte å tvile på ærverdige Rhino. Så kommer denne praktboksen og vrenger luas forhold til Rhino tilbake der det skal være og tvinger seg til å høre på enda mer psykedelisk garasjerock fra slutten av det glade sekstitall. Mye finnes allerede på «Nuggets»-boksene og i fyldige platesamlinger, men ikke i denne rekkefølgen og med så sjeldne bilder og gode linernotes. Innpakningen og boka er nemlig svær, håpet er å komme seg gjennom denne uten å måtte ty til langvarig sykemelding.

May the Baby Jesus shut your mouth and open your mind

Simon & Garfunkel - The Collection

Hva skjer her da? Fem (5) album og en konsert-DVD til prisen av fire halvlitere, samlet i en hendig boks. Alle studioalbumene til duoen de fleste fotformsko-brukere på den nordlige halvkule har et kjært forhold til er samlet i denne nette boksen, noe som frigjør plass til enda mer musikk i CD-hyllene. Et topp, om enn noe kommersielt uforståelig, prosjekt. På den annen side byttet jeg sporenstreks ut mine gamle CD-utgaver med denne boksen, hvilket betyr at jeg har kjøpt disse platene to ganger. Håpet er vel at flere følger etter. Årets julegave til barnevernspedagoger og lektorer.

Habib Koite & Bamaba - Afriki

Apropos barnevernspedagoger og lektorer, «The bluesman from Mali», Habib Koite, er ute med et nytt album. Lytteluas sårt savnede medgrunnlegger, Fredrik Tingstad, sa en gang om publikum på Cosmopolite (og verdensmusikkelskere generelt) at disse, på grunn av gruppas hang til bruk av tresmykker, høyst sannsynligvis ville flyte om de ble kastet på sjøen. Ha ha ha.

Tresmykker eller ei, Habib er fet. Og «Afriki» likeså. Lyttelua har ikke fått ønsket mengde med eksponering for denne da en representant fra en av de tidligere nevnte yrkesgruppene kjøpte denne etter trettiseks sekunders spilling i butikken. Men, Habib er nå trygt i hus og kan vente seg massivt fokus mellom sesjonene med psykedelia og country.

Tord Krogtoft: Butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage

The Jam - In The City

I år er det tredve år siden Paul, Bruce og Rick signerte sin første platekontrakt med Polydor. Gode gamle Sir Weller, da kun atten år gammel og frontmann i en av Englands få arbeiderklassenyveivgrupper. Artig at første låten på platen er «Art School», plassen der middelklasseguttene Alex James og Graham Coxon fra Blur møttes. Coxon fikk oppfylt et ønske i sommer da singelen «This Old Town» ble skrevet og innspilt sammen med gudfar Weller.

Nok om det, platen ble funnet fram etter å ha sett den kliss nye dokumentaren som nå er sluppet på DVD; «Into Tomorrow». Denne er i formspråket lettere inspirert av en annen meget god dokumentar; «The Kid Stays In The Picture» som handler om livet til produsentlegenden Robert Evans.

Men her snakker vi om «Into Tomorrow». Fra første opptreden på Top of The Pops med tittelkuttet fra «In The City», via Style Council og inn i soloårene får man en rundtur i livet til en av Englands fremste låtskrivere. Mest om musikken, akkurat sånn vi liker det. Anbefales for tilhengere av musikkdokumentarer generelt og Paul Weller spesielt, er det ikke det man sier?

Litt lite tekst om platen sier du? Kanskje det, men leser du dette vet du sannsynligvis hva det går i. Hvis ikke kan man helt enkelt si at det The Jam lyktes med på på slutten av sytti-, begynnelsen av åttitallet, er mye av det samme som Arctic Monkeys lykkes med nå om dagen.

Noen som husker Lyttelua 7 fra april i år? Det var visstnok snakk om en Weller-revival. Vips dukket denne dokumentaren opp, og jaggu var ikke gubben på coveret av septemberutgaven av Uncut. Jeg må være sanndrømt, eller for å holde oss til «The Mighty Boosh», et medium som Naboo.

Håvard Wiik Trio - The Arcades Project

Gode tider for Wiik-fans om dagen. Førstkommende mandag slippes «The Arcades Project», den nye platen fra Håvard Wiik (piano), Ole Morten Vågan (kontrabass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer).

Tittelen er et nikk til den tyske forfatteren og filosofen Walter Benjamin, og hans påbegynte storverk ved samme navn. Smått pretensiøst kanskje, men det gjelder ikke for innholdet. Her er blandingsforholdet mellom det lyriske og de skarpe kantene som det bruker å være når Wiik og kompani spiller opp til dans. En eller annen plass mellom Atomic og Kornstad & Wiik tror jeg vi sier. Se trioen live, på Herr Nilsen førstkommende tirsdag.

Henning Kvitnes - Guttær

Henning Kvitnes er ute med ny plate denne uka (sekser i Aftenposten!) og Steve Earle slipper sin nye på mandag. «Guttær» er Kvitnes' oversettelse av Earles «Pilgrim», og en hit blant soulgutta. Snart skal vi ta oss en øl Andreas, tror det kan bli skikkelig hyggelig.

Les ukens plateanmeldelser her