Jens M. Johansson: «En liten historie om lengsel» (Tiden 2007, 290 sider)Femti års ensomhet
Er ensomheten først og fremst vår egen skyld, eller noe vi er født inn i?
Forfatteren er født i Stockholm, men har vokst opp i Oslo. Han har arbeidet i Klassekampen og i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin som gravejournalist, musikkritiker og humorist. Arbeidet har gitt ham en rekke priser, som Arne Hestenes' journalistpris (2000) og Den store journalistprisen (2005). Han har også jobbet som postbud.
Johansson debuterte i 2002 med novellesamlingen Bisettelsen har funnet sted. To år senere kom han med romanen Trøst, som ga Johansson Tidenprisen.
Kilde: Tiden forlag
(Forfatterfoto: Cato Lein)
Karen Abrahamsen er ensom. Hun har familie rundt seg, oppmerksomme venner som er glad i henne, en datter som har det bra og kolleger som bryr seg.
Likevel er hun ensom og jaget av en udefinerbar lengsel.
Men er ensomheten selvpålagt, eller en uforanderlig del av henne selv?
I forfatter, fotballentusiast og DN-journalist Jens M. Johanssons fjerde bok, «En liten historie om lengsel», møter vi Karen i tre nøkkelfaser i hennes liv.
Vi blir med henne til barndomshjemmet i Sandefjord sommeren 1968. Hun er høygravid og skal møte foreldrene for første gang på to år. Gradvis blir Karen minnet på hvorfor hun forlot familien sin, og hun gjenopplever hendelser fra barndommen som har vært med på å forme henne.
Fem år senere møter vi Karen igjen, denne gang alene på rømmen med datteren Judith. Leseren får avdekket Karens ambivalente forhold til Judith, som på mange måter gjenspeiler hennes forhold til sin egen mor. Slekter skal jo, som kjent, følge slekters gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI bokens siste kapittel befinner vi oss på Blindern, i snøkaoset vinteren 2006. Karen har blitt aldrene litteraturprofessor, og rives mellom ønsket om å være en god mor og behovet for å være for seg selv. I det ene sekundet vil hun kutte alle bånd, og i det neste vil hun føle seg inkludert.
Udetonerte følelser
I hver av disse tre historiene får Karen ny innsikt i seg selv. Livet hennes rystes på en eller annen måte, og hun får muligheten til å ta et oppgjør med ensomheten, kanskje til og med å bryte ut av den. Men det blir for vanskelig. Karen savner rett og slett en enkel løsning på livets problemer, eller egentlig en enkel løsning på livet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSelv om romanens psykologiske dilemma ikke akkurat er grensesprengende originalt, klarer Jens M. Johansson stadig å snitte opp små sår som gjør vondt for leseren.
Men hvor ligger egentlig kimen til Karens ensomhet og lengsel? Hun snakker mye om sjenansen i forhold til sine nærmeste, en smertens sjenanse. Hun synes det er for komplisert å rydde opp i udetonerte følelser, selv ovenfor sine aller nærmeste. Det blir for vanskelig å krangle. For innviklet å være helt ærlig, å si at man er glad i hverandre. I stedet vokser de uluftede følelsene seg til tvil og vond usikkerhet: Hvorfor avviser pappa meg? Er man egentlig nødt til å elske sin datter? Må man være elsket av sin mor?
Artikkelen fortsetter under annonsenEnsomheten og lengselen etter bekreftelse ligger sannsynligvis plantet i Karen fra barndommen av, men hun vanner den selv flittig på egen hånd ved stadig å distansere seg fra de hun er glad i. Noen ganger gjør hun det bevisst. Andre ganger mot sin vilje, med øyene fulle av tårer.
Som om det er noe hun bare ikke kan unngå.
Selv om romanens psykologiske dilemma ikke akkurat er grensesprengende originalt, klarer Jens M. Johansson stadig å snitte opp små sår som gjør vondt for leseren.
Språket veksler virkningsfullt mellom å være knapt og konsis, og mer utbroderende og detaljert. Særlig er Johansson, i god norsk tradisjon, dyktig til å gjenskape tilsynelatende hverdagslige samtaler som skjuler mengder av grums, sorg og lengsel. Bak en liten avbrytelse eller en mumlende kommentar, ligger årevis med smerte og neddyssete konflikter.
Artikkelen fortsetter under annonsenSnø er som fjær
Romanen er på sitt sterkeste i midtdelen, der Karen og datteren prøver å kose seg i den høsttomme fornøyelsesparken Aqualand. Dette kapittelet er stramt, velkomponert og stilsikkert, og fungerer nesten for seg selv som en kraftfull liten novelle. Spenningen i forholdet mellom mor og datter skildres nesten uutholdelig dirrende. Her finner også Johansson en større ro i språket, enn i de to andre kapitlene. Vi slipper i tillegg å bli forvirret og forstyrret av for mange bipersoner, noe som kanskje kan være et lite ankepunkt ved romanen for øvrig.
For handlingen spriker litt, mye fordi Johansson har så mye han vil fortelle om. Det er så mange personer han vil skildre og så mange spor og hint han vil legge ut. Mange rekker leseren aldri å få taket på. For eksempel er det en del overlappende symbolikk i boka, som jeg aldri helt klarte å la meg fascinerer av. Noe om at snø er som fjær, fjær er som håp og at man bør riste livet sitt som en glasskule.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen samtidig bidrar historiens hull og åpninger til at «En liten historie om lengsel» murrer bakerst i hjernen, flere dager etter at siste eseløre er skamfullt glattet ut.
Jens M. Johansson har skrevet en svært vakker fortelling, og det er lett å la seg identifisere og engasjere i Karens indre kamp.
Romanen tegner et troverdig og rørende kart over hvordan en personlighet skapes, og hvordan denne på mange måter bestemmer hvordan livet vil bli om man ikke våger å bryte ut.
Karakter: 7 av 10
Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter: