BLUES GROOVE

I denne utgaven av Blues Groove forteller ABC Nyheters musikkspaltist Øyvind Pharo deg alt du trenger å vite om Bettye LaVettes nye album «Scene of the Crime».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tennesse-elva renner gjennom Muscle Shoals-Sheffield-Florence i det nordøstlige, Alabama. Den lille bydannelsen er et slags soulmusikkens Bermuda-triangel på grensen mot Mississippi og Tennessee. Her var Rick Hall i 1959 med på å starte et musikkselskap og et platestudio som fikk navn etter forbokstavene i Florence Alabama Music Enterprise, FAME. Den første store hiten herfra var «You Better Move On» i 1961, gjort av Arthur Alexander, en pikkolo ved et lokalt hotell. Rick Hall var produsent og både han og sounden fra studioet ble et begrep. Det var for det meste hvite studiomusikere med bakgrunn i countrymusikk, men med ører for all den svarte musikken som omgav dem.

Mange musikere var involvert i rytmeseksjonen, The Muscle Shoals Rhythm Section. De mest kjente var David Hood - bass, Barry Beckett - keyboards, Eddie Hinton - gitar og Roger Hawkins - trommer. Gullalderen var samtidig med Stax-epoken, og noen av de beste innspillingene til Wilson Pickett og Aretha Franklin ble gjort her. En av sessiongitaristene het Duane Allman, som spilte på mange innspillinger før han var med på å starte opp The Allman Brothers.

Leon Russell kalte disse studiomusikerne for Swampers, og i dag blir salongen i Marriott Hotell i Florence, Alabama kalt for det samme. I denne Swampers-salongen ble kult-sangerinnen, deep soul-divaen og Northern Soul-favortiten Bettye LaVette tidligere i år mottatt av Patterson Hood, sønnen til den legendariske Muscle Shoals-bassisten David Hood. Han var blitt spurt av Andy Faulkin, presidenten i LaVettes plateselskap Anti, om å produsere den nye platen hennes sammen med sitt sørstatsindie-band Drive By Truckers. Da de møttes, kunne Bettye LaVette se at veggene i Swampers-salongen var dekorert med fotografier av alle soul og popstjerner som hadde spilt inn i Muscle Shoals, men ikke noe bilde av henne, til tross for at hun i 1972 spilte inn et klassisk soulalbum, Atlantic-utgivelsen «Child of the Seventies».

Gjensynet med disse veggene brakte bitre minner tilbake for Bettye LaVette. Av dunkle policygrunner lot Atlantic være å utgi albumet. Det var et lite fransk selskap som utga albumet i 2000, ved innledningen til hennes sensasjonelle comeback som soul/R&B-sangerinne, og som foreløpig har kulminert med at Anti utga hennes «I've Got My Own Hell To Raise» i 2005. Tittelen på oppfølgeren på Anti er like full av overlevelsesvilje og kamplyst, men henspiller også på det faktum at den er innspilt i det studioet hvor hun laget sitt syttitallsmesterverk for 35 år siden, men som, fordi selskapet la det på is, også pulveriserte platekarrieren da hun var på høyden. LaVettes form for jordnær, funky sørstatssoul skulle i løpet av få år bli fortrengt av disco og atskillig glattere soul. For hennes kjerne av glødende fans skulle det i flere tiår framover dreie seg om å spore opp obskure singler fra 60-tallet, den rekka som begynte med uforglemmelige «He Made A Woman Out of Me» fra 1962.

Bettye LaVette har gjestet Norge to ganger, først på Notodden Bluesfestival i 2005, deretter Bergenfest i 2006. I forbindelse med «Scene of The Crime» er hun helt sikkert aktuell igjen. Selv har hun ett suverent samspilt klassisk soulband av musikere fra den opprinnelige hjembyen Detroit. Om de vil spille hele repertoaret fra «Scene of the Crime», er tvilsomt. Hennes liveband kan kjernen i det innarbeidete soulmaterialet fra år tilbake, men mesteparten av plata har både en skeivere, råere og mer countryminimalistisk tilnærming med backingen fra Drive By Truckers. Det er en plate som krever tilvenning og lytting. Men som det heter, den vokser.

Åpningssporet «I Still Want To Be your Baby (Take Me Like I Am)» kommer fra sangboka til den avdøde Muscle Shoals-legneden Eddie Hinton, og ruller av gårde i hallelujatakter og fettsprutende Wurlitzer-orgel fra Spooner Oldham - som for tiden er engasjert i Drive By Truckers. Men allerede neste spor er over i country, en nesten acapella-arrangert versjon av «Choices», en stor hit med George Jones for noen år siden. Frankie Millers «Jealousy» er ren eksorsisme, slik bare den mest raspende, knivskarpe soulsangerinnen i bransjen kan få til.

Dette er ikke soul som stryker deg meg håra. Den er ubehagelig ærlig. Enda sterkere, men vakrere og mer country, med nydelig steelgitar fra Truckers' egen John Neff, er Willie Nelsons «Somebody Pick Up My Pieces» og «Talking Old Soldiers» fra Elton Johns 1970-album, «Tumbleweed Connection». En låt som Patterson Hood i sine liner notes utroper til platas høydepunkt og et soulmesterverk. Dette er Elton Johns americana i dødsmerket Hank Williams-stemning.

Likevel, når Bettye LaVette sier at Patterson Hood er en stor låtskriver med nummeret «Before the Money Came (The Battle of Bettye LaVette)», der historien om hennes liv blir fortalt, er jeg helt enig og vil tilføye at det er her hun får det musikalske trøkket som kler henne aller best, et slags Exile On Main Street-komp. Noe tilsvarende er det også på Ray Charles' «They Call It Love». Drivende, funky.

Selv om de innadvendte, mininalistiske, hjerteskjærende bekjennelsene griper, er det akkurat som om honky tonk-grooven burde skrudd til litt mer, låtene fenger ikke like mye som den R&B hvor hun er helt på hjemmebane.

Men det er en fascinerende og rik plate, og fører videre den helt spesielle svart-hvite musikksymbiosen fra Muscle Shoals som heter Southern Soul. Plata er absolutt anbefalt selv om den ikke oppleves som helt forløst.

Karakter: 7 av 10

Bilder: bettyelavette.com

Personvernpolicy