Lykkelig vemod

«Stemmer i gresset er definitivt en av Henning Kvitnes’ bedre album.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Første gang jeg hørte stemmen til Henning Kvitnes satt jeg på en tog til Göteborg og drakk Pommac. Ganske lenge siden, med andre ord. Jeg hadde tatt opp en kassett med artister som Graham Parker, The Clash, Bruce Springsteen og Saturday Cowboys, bandet til Henning Kvitnes.

«We Like To Watch» heter Saturday Cowboys-skiva jeg satt og nynnet til for snart 30 år siden i det toget nærmet seg svenskegrensen. Et album som fikk kompisene mine og meg til å ta i bruk ord vi sjelden uttalte når vi omtalte norske utgivelser. Vi syntes rett og slett Saturday Cowboys var dritbra. At en av kompisene våre spilte i bandet betydde selvfølgelig ingenting.

På «Stemmer i gresset» tar Henning Kvitnes meg rett som det er i handa og leier meg inn i det som en gang var himmel på jord. Den gang da rockeklubben Sardines var Oslos beste ølbule og jeg fremdeles hadde draget på de peneste jentene i baren på Savoy hotell. Tilbake til den lykkelig, lykkelige, ulykkelige tiden som det svenske bandet Eldkvarn synger så vakkert om.

Kvitnes tyr ikke til språklige klisjer i sine beskrivelser av hendelser fra fortid, nåtid eller fremtid. Han har med årene blitt en tekstforfatter som evner å bruke språket til å male fram fine bilder om både store og små ting som beveger oss i hverdagen. På «Stemmer i gresset» veksler stemningen ofte mellom vemod og lykke som om de skulle være av samme kjøtt og blod. Noe de selvfølgelig også er. Store ord og hyperboler er det ikke plass til i Kvitnes jordnære og usentimentale univers.

«Stemmer i gresset» har et variert musikalsk uttrykk, rockere og ballader veksler om oppmerksomheten omkranset av hammondorgel, dobro, pedal steel, fele, trekkspill, mandolin og en haug elgitarer. Det låter i det hele tatt veldig haldensk. Men navn som Eldkvarn, Ulf Lundell, Perssons Pack, Steve Earle og Bruce Springsteen gir likevel en viss pekepinn på hvilket musikalske landskap Kvitnes vandrer rundt i.

Min favoritt på albumet er utvilsomt nydelige «Savoy Hotel», men låter som «Hvem Tror», «Sommærtider», «Akkurat sånn det er», «Liv under radar'n» og «Dager skal leves» treffer også der de skal. «Stemmer i gresset» er en plate som plystrer, ler og griner litt, fra det øyeblikket du trykker på play. En plate som får meg til å tenke at nåtiden springer ut av fortiden. Og at fremtiden er en vakker liten dings med sløyfe på.

Karakter: 7 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy