Kevin Ayers :«Unfairground» (Tuitition/ Tuba)

Endelig tilbake

Kevin Ayers kan stå forann et comeback som hans tålmodige fans bare har kunnet drømme om i mange år.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 2007 er engelske Kevin Ayers å betrakte som en rocksnobb-artist. Et navn for spesielt interesserte, fans av engelsk prog-rock fra overgangen 60-70-tall.

Går vi drøye tretti år tilbake i tid var Kevin Ayers en aktet sanger/ låtskriver blant musikere som har hatt betydelig innflytelse på rockhistorien. I 1974 ga Ayers ut et konsertalbum sammen med Velvet Undergrounds John Cale og Nico, samt Roxy Musics lydtrollmann Brian Eno, spilt inn på et utsolgt Rainbow Theatre i London. Med i bandet var også Ayers tidligere Soft Machine-kollega Robert Wyatt og den unge multiinstrumentalisten Mike Oldfield. Plata heter «June 1, 1974" og er vel verdt å flagge ned for folk som vil sette seg inn i engelsk kunst-rock fremført live, uten sikkerthetsnett, et par år før punken startet en ny tidsregning.

Høydepunktet på «June 1, 1974» er Ayers egen «May I?», der sangeren går innom en kafé og får øye på en vakker kvinne. Hvorpå han spør, bemerkelsesverdig nok uten å fremstå som slibrig, om han kan få lov til å sitte og stirre på henne en stund!

Ayers fremfører sangen med sin svært karakteristiske, dype stemme. Som han, viser det seg, fortsatt er i besittelse av, 33 år senere, 15 år etter sitt forrige album.

Nye, smart tittulerte «The Unfairground» er laget av Ayers med hjelp av mange musikere fra flere forskjellige generasjoner; Amerikanske Ladybug Transistor, skotske Teenage Fanclub og Roxy Music-gitaristen Phil Manzanera. Robert Wyatt dukker opp, i samplet utgave. Sangen «Baby Come Home» fremføres som duett med sangerinnen Bridget St.John, som også har røtter tilbake til prog-rockens storhetstid. St.John ga i sin tid ut plater på BBC-djen John Peels eget selskap.

«The Unfairground» inneholder musikk som det siste tiåret ført og fremst har blitt ivaretatt av bandet Tindersticks. Rock i skjæringspunket mellom folk og symfonisk pop, lett psykedelisk, med flotte stryker og blåserarrangement. Det er fullt mulig å se for seg at den avdøde Pink Floyd-sangeren/ låtskriveren Syd Barrett kunne ha vært der Ayers nå befinner seg, om han ikke hadde sklidd på narko-bananskallet på tampen av 60-tallet. Og joda, Ayers og Barrett kjente hverandre og rakk en smule samarbeid før Barrett mistet seg selv.

«The Unfairground» får topp kritikker i engelsk presse, Ayers kan stå forann et comeback som hans tålmodige fans bare har kunnet drømme om i mange år.

La oss håpe at noen har vett på å bringe Ayers til Norge igjen. Om jeg ikke tar veldig feil har ikke Ayers vært her siden han spilte på festival i Tønsberg i 1978. Da tok jeg Hortensferga over til Moss sammen med Ayers og bandet hans etter endt konsert. Ayers hadde en spedbygd, for meg ukjent gitarist med på laget. Noen måneder kjente jeg igjen Andy Summers, med nyfarget blondt hår, på bildene av The Police som dukket opp på forsiden av alle musikkavisene.

Karakter: 7 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy