Dropkick Murphys: «The Meanest Of Times» (Cooking Vinyl/Bonnier Amigo)

Keltisk punk

Dropkick Murphys lager musikk man blir tørst av. Irsk folkemusikk blandes med punk og tidvis er dette strålende.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange irske immigranter slo seg ned på nord-øst kysten av USA på midten av 1800-tallet. En stor del av befolkningen i byer som New York og Boston er av irsk herkomst, slik som gutta i Dropkick Murphys. Bandet ble dannet i Boston i 1996 og «The Meanest Of Times» er deres sjette album.

Musikken er tuftet på Oi! Punk, hardcore og irsk folkemusikk, et brygg som svinger noe aldeles vanvittig. De mest åpenbare referansene er The Pogues, The Clash og Rancid, og kjenner du til samtidige utøvere som Flogging Molly og The Tossers vet du sånn cirka hvor landet ligger. Den ordinære rockeinstrumenteringen krydres med trekkspill, banjo, blikkfløyte, sekkepipe og bouzouki. I tillegg gjør Spider Stacy fra The Pogues og Ronnie Drew fra Dubliners gjesteopptredener på platen.

Dropkick Murphys tiltaler meg mest på de sporene der de enten låter mest punk eller mest irsk folk. Når de mikser for mye har det en liten tendens til å låte noe krampaktig. Det låter for all del ikke ille, men altså noe under nivået til de beste låtene på albumet. Platen har for øvrig en relativt rå produksjon som kler låtmaterialet godt.

«The State Of Massachusetts» er skivas beste spor. Dette er rocka, irsk folkemusikk på sitt mest fengende og drivende. I samme gata ligger «Flannigan's Ball», «Loyal To No One» og «Johnny, I Hardly Knew Ya». I punkmodus låter bandet som nevnt faretruende nær Rancid til tider. Låter som «God Willing», «Tomorrow's Industry», «Surrender» og «Shattered» viser dette med all tydelighet. Her er det et avsindig driv samtidig som melodiene er på plass.

Det er egentlig bare den seige «Fairmount Hill» som ikke holder helt mål på dette albumet. Som bonus gjør bandet en cover av Thin Lizzys «Jailbreak», noe som virker unødvendig da Murphyene planker den direkte uten å sette sitt eget preg på den. Det eneste jeg ellers har å utsette på utgivelsen er at en spilletid på over femti minutter blir i lengste laget. I denne sjangeren holder det med 35 minutter, og uten fyllkalk hadde Dropkick Murphys vært der. Live er de antageligvis enda bedre. Slainte!

Karakter: 6 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy