Mark Knopfler: «Kill To Get Crimson» (Mercury / Universal)

Greit nok fra Knopfler

På sitt nye album kan det virke som om Mark Knopfler har hatt fokus på alt annet enn låtskrivingen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For den historieløse leser kan det være på sin plass å nevne at Dire Straits, med Mark Knopfler i spissen, var et av verdens aller største band på åttitallet. Ettertiden har vist at de også holder mål den dag i dag. Bra band.

En gang på nittitallet la Knopfler fra seg pannebåndene og stadionrockambisjonene fra Dire Straits, igjen står en stillfaren og kompetent soloartist i sjangergrenselandet irsk folkemusikk/country. Musikk som treffer den norske folkesjela uansett hvor plumpt den fremføres, noe Johnny Logan er et levende bevis på. Men der Logan fremfører kjente og kjære klassikere arrangert tett opptil det vi kjenner bedre som karaoke, gjør Knopfler det stikk motsatte. Nyskrevne låter fremført i et dyrt, profesjonelt og kompetent miljø. Enda en skive å teste ut fars nykjøpte stereoanlegg med.

På detaljnivå er nemlig «Kill To Get Crimson» riktig så hyggelig, lyttelua fylles av smakfulle detaljer og grom gitarlyd, men det skjer noe i det lua eller hodetelefonene tas av og det store bildet åpenbarer seg. Når albumet høres med «normale ører» hører jeg låter uten store mengder spenst og spenning på melodi- og, spesielt, tekstfronten. Dette er, på godt og vondt, musikk for godt voksne.

«Kill To Get Crimson» kommer ut i to varianter, der den ene inneholder en ekstra DVD som, gjennom trivelige intervjuer i studio med de involverte, underbygger påstanden om at detaljene spilte en sentral rolle under innspillingen av albumet.

Karakter: 6 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy