The Go!Team - «Proof of Youth» (Memphis Industries/Bonnier Amigo)

Best til fest

The Go!Team fortsetter festen fra forrige gang i god stil.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Go!Team er utvilsomt et spesielt band. Jeg har aldri helt bestemt meg for om de er et indierock-band med hip hop-samples eller en hip hop-gruppe med indierockinstrumenter. Uansett blandes de to sjangrene med stø hånd til et særegent lydbilde, et høvelig skranglete og sjarmerende et sådan. Med debuten «Thunder, Lightning, Strike» rappet, cheeret, skranglet og blokkfløytet de seg inn i manges hjerter i 2004, og nå er de altså på plass med oppfølgeren.

«Proof of Youth» tar ganske enkelt opp tråden etter «Thunder, Lightning, Strike», verken mer eller mindre. Drevet av årets mest skranglete trommesett lirer frontkvinne Ninja og hennes kumpaner av seg 11 festvennlige indierock-hop-låter. Detaljene er på plass denne gangen også, med glockenspiel, cheesy synth, perkusjon og ikke minst sampling av cheerleader-rop og hoppetau-regler (eller rapping som låter som det). Det eneste problemet er at overraskelsesmomentet fra forrige gang er borte, og The Go!Team gjør dermed ikke like sterkt inntrykk denne gangen. Men å kritisere dem for å ha et konsistent lydbilde blir jo litt feil.

I likhet med forrige album, er det noen låter som er ekstra sterke her, mens resten holder festen i gang. Innimellom all attituden og hip hop-tøffskapen er «I Never Needed It So Much» og «Fake ID» to søte små indiepop-låter. Til forskjell fra de fleste andre låtene, synger faktisk Ninja melodier her, ikke bare rapper. Det gir god variasjon som løfter plata. I den tøffere enden av skalaen har vi fabelaktige «Keys To The City», der hoppetau-rappingen, indiegitar og blåsere går hånd i hånd om å lage en dritkul låt. «Flashlight Fight» gjestes av Chuck D, og låter som Public Enemy arrangert av Wagner, framført av et kjellerband. I positiv betydning, altså.

Kort sagt gjør The Go!Team greia si på denne plata også, og den står isolert sett ikke veldig mye tilbake for den forrige skiva. Og selv om det revolusjonære er borte, er agendaen like viktig, og indie-dansegulv og -fester vil nok herjes av denne plata også.

Karakter: 7 av 10

Les flere plateanmeldelser her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy