Joe Henry: «Civilians» (Anti / Bonnier Amigo)

Sivil vellyd

Nok et inkluderende og tidløst mesterverk fra superprodusenten Joe Henry.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den samme perioden han revitaliserte karrierene til Solomon Burke og Bettye LaVette, krabbet mannen som er gift med søsteren til Madonna ut av den trygge countryrocksjangeren og laget to album som ikke høres ut som noe annet enn Joe Henry. Nå har han gjort det igjen.

Alle de tolv låtene på «Civilians» er signert Henry selv, bortsatt fra en av de aller sterkeste. «You Can't Fail Me Now» er skrevet i samarbeid med Loudon Wainwright III til årets beste soundtrack, «Strange Weirdos: Music from and inspired by the film Knocked Up». «Civilians» er på sin side et av årets aller beste album. Punktum.

Platas tematikk tar tid å bryte ned, en prosess som krever at lytteren setter av mye tid med gode hodetelefoner og dempet belysning. Men, tro meg, det er det verdt. Nyansene i produksjonen og de billedtunge tekstene gir større mening ved konsentrert lytting under optimale forhold, i hvert fall de første rundene i spilleren.

Etter hvert vil perler som «Our Song», «Parker's Mood» og «God Only Knows» åpenbare seg som stykker av musikk som ikke gjør skam på den musikkhistoriske betydningen av titlene deres. «Our Song» står for øyeblikket som Joe Henrys sterkeste stykke musikk på plate, og det sier ikke så rent lite etter mesterverk som «Scar» (2001) og «Tiny Voices» (2003).

Samlet er Henrys tre siste album eksempler på musikk som går utenfor sjangergrenser uten å miste lytteren. Heller tvert om. Et av de tydeligste kjennetegnene på disse tre platene, og den siste spesielt, er måten musikken griper tak i deg, snakker til deg og tvinger deg til å delta.

Den største biten av æren for dette skal Henry ha selv, som låtskriver og produsent, men uten bandet ville ikke virkningen ha vært like sterk. Bill Frisell, Greg Leisz, Loudon Wainwright III og Van Dyke Parks utgjør deler av bandet. Store navn og ekstremt dyktige musikere, som Brad Mehldau, Marc Ribot og Ornette Coleman var med på «Scar», og noe mindre kjente navn som Don Byron og Ron Miles var med på «Tiny Voices». I rettferdighetens navn skal Henry faktisk ha enda mer skryt: 1) For å ha fått disse til å spille med ham og, enda viktigere for utfallet, 2) for å få de til å spille på hans premisser.

Bedre enn «Scar» og «Tiny Voices»? «God Only Knows», men du store min som jeg gleder meg til tiden det vil ta å finne svaret.

Karakter: 9 av 10

Personvernpolicy