Lyttelua 21

Lyttelua er i siget. Her er ukens musikalske tips.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Julie Forchhammer: Tidligere musikkbransjepamp, nå informasjonsrådgiver i Regnskogfondet.


Fairport Convention - Rising For The Moon

Richard Thompson er ikke med på dette albumet fra 1975. Men jeg syns likefullt det er den beste Fairport plata. «Liege and Lief» blir ofte trukket frem som den ultimate must have Fairport Convention-utgivelsen, men det blir som kun å ha «Born In The USA» med Bruce Springsteen. Du går glipp av alt gullet.

Fairport Convention begynner innspillingen av «Rising For The Moon» rett etter en strevsom USA-turne med Traffic i 1974. Island Records sjef Chris Blackwell slår på stortromma og hyrer inn superprodusent Glyn Johns (The Who, Rolling Stones, Eagles) som innleder samarbeidet med å si til bandet:

«Right, let's hear what you've got, and I don't want to hear any airy-fairy folk bullshit.»

Deretter følger en innspillingsprosess så intens og smertefull at trommeslager Dave Mattacks slutter i sinne underveis, Sandy Denny blir presset til å yte noen av sine beste låtskriver- og vokalprestasjoner og Fairport Convention ender opp med sitt smootheste, og for undertegnede, uten tvil vakreste album.

Sandy Denny låtene «A Stranger To Himself» (en ukjærlig hilsen til bandkollega Dave Swarbrick), «What Is True» og sistesporet «One More Chance» er høydepunkter fra et album så bra at også mr. folkrock-know-it-all Pappa Forchhammer blir ivrig:

- Jeg er enig i at det nok er den beste Fairport plata, istemmer han. Richard Thompson er heller intet stort savn: - Nei, Sandy Denny og Jerry Donahue i toppform, en proff produksjon og gode melodier holder plenty. Richard Thompson er uansett best som Richard Thompson (eller sammen med Linda).

Albumet inneholder også den perfekte brudevalsen «White Dress», senest hørt av Lyttelua under et romantisk Vestlands bryllup forrige helg. Folkrock pappa er spesielt begeistret for den: - «White Dress» er jo fantastisk. Den fortjener å være Ralph McTells mest kjente låt - men «Streets Of London» kom vel først, avslutter han folkrockforelesningen i denne omgang.

Pompel & The Pilts - Mine Fineste Klær

Det er på tide å finne frem en klassiker fra Bergen, fra før byen ble kul, og Garage fortsatt var det eneste stedet å vise seg på ute. Vi snakker tidlig nittitalls Bergen, lang tid før Magnet ble Magnet og fortsatt bare var gitaristen i Chocolate Overdose, en tid før Erlend Øye ble den vestlige halvkules indieliebling og fortsatt bare var et medlem i det oppmerksomhetssøkende, men lite lovende Skog, og byens musikkhelter alle hadde rare navn som Doddoen, Frodisen, eller Piddien - mannen bak Pompel & The Pilts.

«Mine Fineste Klær» står igjen som den beste av låtene fra de norskspråklige bergensbanda som holdt på den gang. De Musikalske Dvergene, Radiofantomene, Alzheimer/Silverspurs og Unge Frustrerte Menn var også lokale favoritter, men finner neppe veien til denne Lyttelua igjen.

«Mine Fineste Klær» gjør derimot det. Piddien rimer hundre kroner med sentimentale toner og hele låten er et catchy tidsbilde som kanskje kun bergensere kan like, men som Håkan Hellström burde stjele så skamløst som kun han tør, og gjøre sangen til en full skalas skandi-hit.

Paul Simon - The Essential Paul Simon

Det eneste negative denne Lyttelua har å si om Paul Simon er hans fryktelige smak i damer. Edie Brickell. Åh nei, åh nei. De møttes da hun fremførte «What I Am» på Saturday Night Live. Hvilket betyr at Paul Simon ble forelsket i dama mens hun sang tekstlinjer som «Religion is the smile on a dog». 'Nuff said.

Planen med denne samleskiva var ikke å tenke på Edie Brickell, men istedet drive med iherdig jentelytting av «Still Crazy After All These Years». Det vil si spille låta minst ti ganger etter hverandre. Men allerede på første spor, «Mother And Child Reunion», går jentelytte-planen i dass. For den er jo også super. Og slik fortsetter det. «Me And Julio Down By The School Yard» får hjertet til å banke fortere, og man må finne frem The Royal Tenenbaums igjen, kun for å se sekvensen der Royal «Let's shag ass» Tenenbaum tar med seg sine krøllete barnebarn på en joyride i New York, heftig akkompagnert av denne låta.

«50 Ways To Leave Your Lover» beskriver vel egentlig kun fem måter å forlate sin elsker på, men er uansett enestående. Og er knallhardt jentelytte- materiale.

«Graceland» albumet er selvsagt og velfortjent, representert med en mengde låter, jada «You Can Call Me Al» og alt det der. Jeg tror kanskje Paul Simon konserten på Roskilde Festivalen i 1991, søndag kveld, er skyld i mitt oppheng i akkurat den plata. Det finnes INGEN grenser for hvor blid man blir etter fire dager på verdens våteste festival; og plutselig blir det sol, og Paul Simon og Graceland og oransje scene og ingen tyske gothere så langt øyet kan se. Vakkert.

Paul Simon hadde sin engelske periode på 60-tallet, hvor han hang med Sandy Denny og resten av gjengen i London. Noe som bringer Lyttelua tilbake til begynnelsen, og gir folkrock-pappa siste ordet i denne omgang: «- Forresten Julie, angående Paul Simons solomateriale - har ikke fulgt så mye med der. Men det er vel fordi han ikke helt er min cup of tea. Litt for soft. Liker kona hans mye bedre.»

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

Etter første gjennomlytt av Devendra Banharts kommende album, sto utgivelsen til terningkast seks. Runde to til sju begrenset superlativene noe, likevel er det fortsatt et meget sterkt album den unge frikeren kommer med 1. oktober. Kanskje hans beste noensinne. Mer struktur og mindre gjøgling faller heldig ut i denne lytters lue, som ikke er flau over å innrømme at musikk som låner fra gamle og nye helter treffer kraftigere enn nyskapende musikk i ni av ti tilfeller. På «Smokey Rolls Down Thunder Canyon» drar lua kjensel på Gilberto Gil, Maurice Williams & The Zodiacs, Charles Wright & The Watts 103rd Street Rhythm Band og Robert Burås. Hvem, hva og hvor får du høre selv eller vente til anmeldelsen av plata på disse sider. Men tro meg, tidvis er dette enormt sterke saker.

Elliott Murphy - Coming Home Again

Når dette publiseres har det gått noen timer siden Elliott Murphy gikk av scenen på John Dee. Kanskje var jeg der. Med tanke på min deltakelse i fremtidige utgaver av Lyttelua skjønner jeg at jeg burde stille, brisen på Pommac og amerikansk collegerock etter nok en torsdag på quiz. Joda, enda en runde med «Coming Home Again» overtaler meg til å støtte Oslos utelivstilbud med et besøk i kjelleren på Rockefeller. Selvsagt ikledd Lyttelua og bevegelig gæmlisrockefot.

Cluster - Zuckerzeit

Når dette publiseres er det noen timer til Cluster går på scenen på Henie Onstad-senteret. Kanskje er jeg der, men min deltakelse i fremtidige utgaver av Lyttelua står ikke i fare ved ikke å delta. Tror jeg. Cluster nytes tross alt best i egen stue med lyttelue. Helst avspilt på vinyl, men remastrede utgaver duger også. «Zuckerzeit» er spilt inn på det tyske bondeland og låter ganske riktig som Kraftwerks skogsveioppfølger til «Autobahn». Elektronisk krautrock av beste merke.

Red Garland - Soul Junction

Red Garland, John Coltrane, Donald Byrd, George Joyner og Arthur Taylor spilte inn denne perlen for femti år siden. I år er den gitt ut på nytt, remastret av far sjøl, Rudy Van Gelder. Tittelsporet gikk rett inn på min topp 25 jazzlåt-liste. Bluesbasert, fortidig, nåtidig og fremtidig i 1957, og først og fremst et fabelaktig stykke musikk i 2007. Visste ikke at du likte jazz? Sjekk ut denne!

The Dynamics - First Landing

Uoppdaget, sjelden eller «hemmelig» soul, innfrir sjelden forventningene. «First Landing» derimot, fikk meg til å danse spastisk sittende foran skjermen under en hektisk Football Manager-økt som Tottenham-manager Pommac Cartney. 3-2 hjemme mot Manchester United, fem minutter igjen av kampen og jeg gir totalt faen. Jeg danser, ler, gråter en gledeståre og konstanterer at United utligner høyst ufortjent tre minutter på overtid etter en gigantisk tabbe av min attenårige keeperreserve Joris Delle.

«First Landing» er gitt ut av musiclover-etiketten Hacktone, som i tillegg til denne har gitt ut Mark Olsons siste, soundtracket til «Heartworn Highways» og to Lewis Taylor-reutgivelser. Eklektisk på et skyhøyt nivå, men uten at det på noe som helst vis forringer kvaliteten på utgivelsene, som hver for seg er usedvanlig sterke album i høyst ulike sjangre. Hacktone, Finders Keepers og Numero er Rhino, Ace og Shout Factory for viderekomne.

Les flere Lyttelua her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus