Tro, håp og ensomhet

Tro, håp og ensomhet
Tro, håp og ensomhet

Hva er virkelig i en verden der alt kan omformes til bilder? Med «Ingen er alene» spenner Mattis Øybø elegant en drivende handling over store temaer.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mattis Øybø

Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX

Mattis Øybø er født 1971. Han debuterte med romanen Alle ting skinner i 2003. For tiden aktuell med romanen Ingen er alene.

«Jeg trodde, men tror ikke lenger,» sier Nicholas Berg.

I dette utsagnet ligger et vitnesbyrd om et ødelagt liv, en tapt virkelighet. Nicholas, sønn av den norske mesterregissøren Josef Berg, sitter hos psykologen.

Han forsøker å gjøre rede for hvordan det ble slik at han befant seg i Frognerparken med sekten Menneskesønnen den dagen, kledd i hvitt, overbevist om at verden skulle gå under.

Som på film

Mattis Øybøs andre roman tar utgangspunkt i Nicholas' psykolog, Harald.

Han er en streit type, Blindern-intellektuell, en god mann. Men han sliter i ekteskapet, og når Nicholas blir klienten hans, blir Harald så fascinert av hans historie at han - mens han sakte fører Nicholas tilbake til virkeligheten - selv trekker seg tilbake fra den.

«Ingen er alene» er et komplekst, ambisiøst prosjekt som stødig syr sammen en fortelling om religion, virkelighetsforståelse, ensomhet og fremmedgjøring. Den er handlingsdrevet og flerstemt.

I takt med tematiseringen av filmmediet foldes handlingen ut som i en film: Det zoomes inn på en biperson for noen sider; det klippes til en annen situasjon. Fortellerteknikken fungerer godt, og den stadige tilbakevendingen til dagen i Frognerparken rammer inn det hele på effektfullt vis. Noen av bokas fineste passasjer finnes i beskrivelsene av denne dagen.

De troendes kollektiv

Øybø kommenterer altså medienes og spesielt filmens innvirken på mennesket. Dette gjøres hovedsakelig gjennom reporterne som er tilstede i Frognerparken, og gjennom forholdet mellom Menneskesønnen og de myteomspunnede filmene til Josef Berg.

Jeg tror Øybø ønsker å si noe om hvordan de parallelle verdenene som medier gir oss innblikk i, virkelige som fiktive, gir en innfallsvinkel til livet som likner mediet. Vi forstår livet som film. Dette illustreres blant annet med Harald som søker trøst i fotoalbumet. For å minne seg selv på at han har hatt et rikt og lykkelig liv, søker han til sin egen narrative konstruksjon av dette livet.

Her tar Øybø pulsen på noe som kjennes viktig. Slik beskrivelses en reporter som står og filmer Menneskesønnen i parken: «[...] han ventet, han også. Ikke på hva som ville skje klokken åtte, ikke på at verden skulle gå under, nei, det var bildene han ventet på, og effekten de skulle ha på ham.»

Det handler om bildene som vår fremste virkelighet. Hvordan bildene kan besette og passivisere oss. I en verden omringet av bilder fra kamper som utkjempes av mennesker som fortsatt har noe å kjempe for - fra troendes kollektive kamp - blir moderne, emosjonelt avstumpede individer stående passive, troløse, ensomme.

Jess. Ord blir store. Øybø greier å formulere det uten å virke for pretensiøs.

Nedprioriterte personer

Mens tematiseringen av de nærmest magiske prosessene mellom medier og mennesker er noe av det beste ved boka, er persongalleriet heller enkelt. Skildringene av forholdet mellom Harald og kona er ofte farlig nær klisjeene, og få av personene trer skikkelig fram, de er nedprioritert i forhold til handling og tema.

Dette er en ekstremt mettet roman, en drivende spennende sådan, og den framstår som velskrevet og mektig. Av og til blir Øybø for overtydelig og slår i hjel sine egne antydninger med møysommelig utbrodering.

Likevel, dette er et solid stykke arbeid, fra en forfatter som ser de store sammenhengene og klarer å si oss noe om vår tid.

Karakter: 8 av 10

Siste anmeldelser i ABC Nyheter:

Lesbisk nigger utan tenning

Alene mot verden

Grøss fra Sæterbakken

ABC Nyheter litteratur

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus