Elliott Murphy: «Come Home Again»

Med hjertet utenpå skjorta

«Come Home Again» er en av Elliott Murphys beste album noensinne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag denne uken (6/9-07) rusler Elliott Murphy for første gang ut på en norsk scene, nærmere bestemt John Dee i Oslo. Noe som garantert vil glede en haug musikkelskere som har ventet lenge på at Murph The Surf skulle mellomlande i Norge.

Om du ikke har hørt om Elliott Murphy, han er jo tross alt en gæmlis som ikke akkurat har erobret salgslistene, har du i disse dager en gylden mulighet til både å se ham live og å kjøpe hans nye album, «Come Home Again». Et album, som etter mange runder på spilleren, har vist seg å være Murphys beste samling av låter på mange, mange år. Jeg tør faktisk påstå at «Come Home Again» er en av Murphys beste album noensinne. Og da snakker vi klasse.

Da jeg vokste opp hørte jeg mye på to av Murphys mest kjente album, «Aquashow», og «Just A Story From America». Sistnevnte er ganske enkelt fantastisk bra (hør selv!). Men etter hvert dukket også album som «Murph The Surf», «Party Girls And Broken Poets», «Milwaukee» og «12» opp på mine gode gamle platespillere som nå dessverre befinner seg seks fot under (sukk).

På «Coming Home Again» har Murphy funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som holdt i rattet på de gamle albumene hans. Låter som «Pneumonia Alley», «As Good As», «A Touch Of Kindness», «Making Friends With The Dead», «Losing It» og «Maryann's Garage Sale» smetter rett inn i blodårene mine som hissige sprøytespisser fylt med vitamintilskudd. Murphys tilstedeværelse i låtene er noe den yngre garde trygt kan ta lærdom av. Dessuten. Hans eksistensielle betraktninger fra en verden fylt av savn, vedmod og død, er sjelden vare i dagens musikkindustri. Det føles godt å lytte til en mann som står oppreist i all salgs vær. En mann med hjertet utenpå skjorta.

Om jeg skal forsøke å sette Elliott Murphy i en bås, vil jeg hevde at musikken hans er en salig blanding av Bruce Springsteens, Bob Dylans og Mink De Villes musikalske krumspring. En musikalsk treenighet som får selveste Belsebub til å gjøre i buksene. Særlig Dylan har nok påvirket Murphy ganske radikalt gjennom et langt musikkliv. Men først og fremst er dette et album av og med Elliott Murphy som nok en gang har tatt med seg sine gamle kamerater, Ernie Brooks (bass) og Kenny Margolis (piano, trekkspill m.m). For ikke å snakke om den glimrende gitaristen Olivier Durand.

Slik jeg ser det, kjære leser, er du stilt overfor tre valg: a) Gå glipp av hele moroa, noe du selvfølgelig kommer til å angre på resten av livet b) Kjøpe «Come Home Again» å bli lykkelig c) Kjøpe «Come Home Again», besøke John Dee på torsdag og sende meg en takkemail på fredag. Verre er det ikke.

Karakter: 8 av 10

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus