Patti Scialfa:«Play it as it lays»

Mister litt fokus

På Patti Scialfas nye album, «Play it as it lays», holder ikke melodiene alltid helt til mål.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Åpningskuttet på Patti Scialfas (54) tredje album heter «Looking for Elvis». Som kjent fant Patti Scialfa sin egen Elvis på slutten av 80-tallet, og har tre barn med vedkommende. Den Elvis´en som Patti synes å være på jakt etter i denne sangen er snarere et symbol. For både en ny start, ny inspirasjon og ny kraft, ved en korsvei i livet.

Patti Scialfa har vært ved Bruce Springsteens side siden forholdet dem i mellom ble kjent etter utgivelsen av «Tunnel of Love» (87). Scialfa var da medlem av Springsteens legendariske E Street Band, der hun hadde tatt over saksofonisten Clarence Clemmons rolle som Bruce side-kick på scenen.

Patti Scialfa var på ingen måte noen tilfeldig forbipasserende Jersey Girl. Hun hadde både formell musikkutdannelse (fra New York University) og solid erfaring fra de samme gatene som Bruce har beskrevet så malerisk i flere av sine sanger. Sammen med venninnene Soozie Tyrell og Lisa Lowell hadde Patti trioen Trickster, som tilhørte New Jerseys yrende musikkliv på 70-80-tall. Trickster drev det likevel aldri til noen plateutgivelser, men var kjent for sine evner som gatemusikanter.

Både Tyrell og Lowell har også vært med i Springsteens band de siste årene, sist under fjorårets to Norges-besøk med The Seeger Sessions Band.

Patti Scialfa debuterte på egen hånd med undervurderte «Rumble Doll» i 1993. Et album som tydeligjorde at Patti behersket låtskriverfaget og hadde en egenartet stemme som ikke kom helt til sin rett i Springsteens ofte massive lydbilder.

«Rumble Doll» ble, på tross av sine kvaliteter, ikke fulgt opp før ti år senere. «23rd Street Lullabye» var ikke like sterk som debuten, men hadde likevel sine høydepunkter.

Det er selvfølgelig som seg hør og bør at Patti kan ringe de beste blant de beste når tida er moden for en oppfølger. Med på laget er trommeslageren Steve Jordan, en kar som blant annet har fartstid med Keith Richards fritidsensemble, The Expensive Winos. Hans særpregede trommestil er definitivt med og preger «Play it as it lays» elleve sanger. Jordan deler også produsent-rollen med Scialfa og Ron Aniello.

Musiseringen er altså vel ivaretatt på «Play it as it lays».

I et landskap som blander sentrale amerikanske stilarter som folk, blues, soul og en touch country, lager Scialfa sanger som noen ganger mister fokus. Melodiene holder ikke alltid helt til mål. Avstanden fra å spille melodiøst til å bære frem en sterk melodi, er en strekning som mange sangere/ låtskrivere sliter med i vår tid. Det kan synes som om de gode og originale melodiske idéene henger høyere og høyere?

Resultatet er at «Play it as it lays» har mere til felles med «23rd Street Lullabye» enn Rumble Doll».

Høydepunktene er «Looking for Elvis», «A town called Heartbreak», rolige «Play around» og tittelkuttet.

Karakter: 5 av 10

Personvernpolicy