The Maccabees - «Colour It In» (Fiction/Universal)Prima postpunk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Bare så det er sagt med én gang: Hvis det hadde eksistert en pris for årets mest britiske plate, hadde The Maccabees vært garantert en nominasjon for «Colour It In». Kvintetten fra Brighton har vært gjennom hype-mølla til NME i øyriket, men har foreløpig ikke fått noe særlig oppmerksomhet her til lands.
Ikke så rart, ettersom Storbritannia bugner av band som hovedsakelig kun låter som hverandre uten å bringe noe særlig nytt på låtfronten, og mange hører bare med et halvt øre på NMEs rabling. Så er spørsmålet: Er The Maccabees nok et blad på det snart overgrodde britiske band-treet, eller har de faktisk noe å komme med?
The Maccabees er ikke akkurat det nye The Beatles, men bandet fortjener så absolutt en lytt. Sjangermessig er det ikke noe unikt ved «Colour It In». Det dreier seg om poppa postpunk, til tider sjarmerende keitete og stakkato, med fokus på catchy gitarlinjer. Bloc Party er nok nærmeste nabo, men Arctic Monkeys og Kaiser Chiefs bor like nede i gata, og The Libertines bor rett på den andre siden av jernbanen som nesten går gjennom hagelappen bak The Maccabees' mursteinsrekkehus. At det går en del Wire over den jernbanelinja er nok ikke helt tilfeldig, det heller.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNok flåseri, The Maccabees fortjener seriøs omtale. Låtene deres er utvilsomt veldig gode, «Colour It In» er full av spretne, drivende poplåter på to-tre minutter. Gitarene kjører på med kule hooks og linjer, og bruker dette nesten mer enn akkorder. Dette, kombinert med den tighte og enkle produksjonen, gjør musikken lett, poppa og nesten dansevennlig. Det er noe litt naivt og sjarmerende over det hele, noe som understrekes av Orlando Weeks' ganske lyse vokal og gode tekster.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAlbumet har kun én låt som krysser fireminutters-merket, «Precious Time», men dette er trolig også platas beste. Arrangementet og stilen på denne bryter litt med resten av albumet, men bare nok til å gjøre plata mer interessant. «First Love» er også en kul rakker, og sender tankene til Dogs Die In Hot Cars (som egentlig bare var et mer punka Dexy's Midnight Runners).
Artikkelen fortsetter under annonsenAvslutningen «Toothpaste Kisses» er en søt liten akustisk ballade, og står i skarp kontrast til den ganske hissige førstelåta «X-Ray». Likevel låter «Colour It In» veldig helhetlig, uten å bli ensidig. The Maccabees varierer nemlig bruken av punk-instrumentene sine på mesterlig vis. Ikke minst må brødrene White gis honnør for gitarbruken sin, som varieres fra myke melodilinjer til spastiske power chords.
Om navnet til The Maccabees er en referanse til med-britene Macca og The Bees, vites ikke. Det jeg vet er at «Colour It In» gjør at bandet i hvert fall fortjener å bli like store som sistnevnte. Dette er nemlig ei knakende god plate!
