Neil Young er lite teit

Neil Young er lite teit
Neil Young er lite teit

Eller er han egentlig det, spør ABC Nyheters musikkspaltist Tom Skjeklesæther.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto: Reuters
Niel Young, fotografert under en konsert i New York, oktober 2006.

Foto: REUTERS/Lucas Jackson.

I 1989 vant Neil Young prisen for «Music video of the Year» under MTV Awards, for videoen til sangen «This Note´s for you». Videoen var en parodi over en rekke av Youngs kolleger, deriblant Michael Jackson, Tina Turner og Eric Clapton, som i de foregående par årene hadde solgt seg til store merkevarer, for ytterligere å spe på sine allerede stinne pengebinger.

«Sponsored by Nobody»

Neil sang «I ain't singing for Pepsi, I ain't singing for Coke..» og han rundet av den Julien Temple-regisserte opptredenen med å holde opp en ølboks der det stod «Sponsored by Nobody», der logoen vanligvis sitter. Innledningsvis ville ikke den den gang så mektige musikkvideokanalen MTV vise videoen, som selvfølgelig også var et piss-take av noen av kanalens største annonsører. Men etter hvert ble saken så betent at kanalens seniorreporter, Kurt Loder, måtte gjøre et intervju med Young, i tillegg til at kanalen ble tvunget til å sette videoen på heavy rotasjon. «This Note´s for you» ble en hit for Young og med ett var den gamle hippien støvbørstet og klar for entre 90-tallet som kompromissløst grunge-ikon.

Som Bob Dylan i ettertid har slått fast, «Things have changed».

Nesten tyve år senere fremstår Neil Youngs resolutte stillingstagen på tampen av 80-tallet, som en strategisk blunder. En naiv skivebom på linje med Chamberlains «Fred i vår tid». Om vi skal tro teknologi-fundamentalistene.

I (den nære) fremtidens musikkmarked vil det, ifølge blant andre Dagbladets Jan Omdahl, ikke være mulig å tjene penger på salg av musikk til forbruker.

De to livredningsbøyene som Omdahl kaster ut til verdens plateselskaper, studioer og andre som lever av musikk, er «annonsefinansiert distribusjon av gratis musikk»,og den minst like kontroversielle, «sikre seg andeler av artistenes konsertinntekter».

Med andre ord vil Neil Young, om vi skal kunne få høre hans musikk i fremtiden, bli tvunget til å skrive om teksten fra sin gamle hit.

Sponset av Cola og Pepsi?

Sammen med Dum Dum Boys, Madrugada, Ole Paus, a-ha og Raga Rockers vil Young måtte belage seg på at lønnssjekken kommer fra både Cola og Pepsi, fra Se & Hør og Her & Nå, fra Kongsberg Våpenfabrikk og fra partiet Venstre. Altså fra hvem som helst som måtte finne det opportunt å betale for å eksponere seg der gratis musikk deles ut. Skrittet derfra over til at Lars Lillo, Bob Dylan, Sivert Høyem og Bono ser ut som hvilket som helst sportsjuletre, nedplastret av sponsorplakater, hver gang de dukker opp i offentligheten, er selvfølgelig kort.

Når dette skrives er juryen fortsatt ute i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt vi som musikkfans synes at en slik utvikling er problemfri.

Det det derimot ikke må herske noen tvil om, er at adgangen til å være med å dele disse eventuelle annonseinntektene ikke kommer til å innebære noen vesentlig forandring i forhold til hvordan inntektene fordeles i dagens kommersielle musikkmarked. Artister med høyest celebritetsfaktor kommer nok en gang til å stikke av med de feteste sjekkene.

Piratkopiering og konserter

Skulle inntektene fra velvillige annonsører vise seg ikke å svare til forventningene, har Omdahl og hans trosfelle udi teknologifundamentalismen, journalisten (og musikeren) Gaute Drevdahl (ex Natt og Dag, nå Elle Mann), noen alternativer for å spe på inntektene for trengende musikere. Det er bare å fylle opp kassa med å spille live.

I følge Drevdahl, som i februar i år ble intervjuet i Dagbladet (!) under overskriften «Piratkopieringen redder musikken», ser vi at konsekvensen av illegal nedlasting er at «flere vil se konserter og artisthonorarene øker eksplosivt».

Hvor Drevdahl får denne informasjonen fra vet jeg ikke, men at den ikke kan verifiseres av de fleste av dem det gjelder, artister, festivaler og konsertarrangører, står rimelig klart.

Det stemmer sannsynligvis at man de siste par årene har lykkes i å presse opp prisene på noen få toppartister i et overopphetet festival- og storkonsertmarked, men majoriteten av artistene og agentene har ikke opplevd noen «økonomisk eksplosjon».

Under alle omstendigheter er konserthonorarer fortsatt svært nært knyttet til den statusen en artist har i det tradisjonelle platemarkedet.

Bruttoinntektene i all artistvirksomhet er fortsatt helt og holdent fundert på hvorvidt samarbeidet er på skinner mellom flere «små og mellomstore bedrifter», mellom bookingagent og konsertarrangør, mellom musikkprodusenter/ studioer og plateselskaper, mellom mediakontakter og media, mellom platedistributør og platebutikker.

Ingenting tyder på at eksistensen til for eksempel MySpace, som av Drevdahl hevdes å overflødigjøre det meste, radikalt forandrer på betydningen av denne omfattende infrastrukturen.

Denne kommentaren er den tredje i en serie som har som siktemål å bringe på banen andre perspektiver i debatten om illegal nedlasting, kampen om opphavsretten og fremtidens musikkbransje, enn de som målbæres av teknologi-fundamentalistene. Les mer Full av Fuzz her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus