Frustrerte fyrer

Frustrerte fyrer
Frustrerte fyrer

Skal vi tro det vi får se på kino i høst, er det hardt å være mann i dag.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: SF Norge

Aktuelle kinopremierer:

- 31.08.07: This is England

- 07.09.07: Tatt av Kvinnen

- 14.09.07: Inland Empire / Den unge Jane Austen

- 21.09.07: Kunsten å gråte i kor / Venus

- Januar 08: 4 måneder, 3 uker og 2 dager

- Februar 08: Mannen som elsket Yngve

Etter en lang uke i kinosaler på filmfestivalen i Haugesund, er det på tide å samle tråder, tanker og konklusjoner. Og en ting er klart: I år står mannens eksistens definitivt i sentrum.

Regissør Petter Næss påstod hardnakket i møte med pressen at festivalens åpningsfilm Tatt av Kvinnen ikke prøver å si noe om direkte om menns og kvinners rolle i et forhold. Ifølge Næss handler historien om noe mer universelt enn som så. Vel, han kunne lurt meg. For hovedrollen med det svært så dekkende betegnelsen «han» er formelig som skapt for Karitas mannspanel.

Jada. Jeg vet at historien ble skrevet av Erlend Loe for lenge, lenge siden. Lenge før Karita bestemte seg for å samle en gjeng med kjendiser for å diskutere hva det betyr å være mann i dag. Likevel er «hans» historie et svært så beskrivende stykke mannshverdag. Skal vi tro det vi ser, så er dagens menn tafatte, usikre på sin egen rolle i samfunnet, jevnlig overkjørt av mer verbale kvinner, småsutrete og dypt frustrerte. Og de må holde sammen for å overleve.

I en helt fantastisk scene i filmen blir «han» båret av den hypermaskuline Peter Stormare inn i en badstue som er full av halvnakne menn. Store sterke Stormare fungerer sammen med de andre typene som samlivsterapaut for stakkaren. En testosteronfylt Sissel Gran, om du vil. Det er vakkert å se på. Om enn litt urovekkende. Er mannen virkelig i en så dyp krise? Jeg tror vi må sette panelet på saken.

I den Amanda-grosserende filmen Reprise møter vi også unge menn som virkelig sliter med å finne seg sjæl. «Phillip» møter fullstendig veggen og takler hverken forhold til omverdenen eller det andre kjønn. Filmen er ute på DVD og er vel verdt en kikk.

På et langt mer forstyrrende nivå viser den hjerteskjærende filmen Kunsten å gråte i kor at mannsrollen har vært komplisert lenge. Den rørende familieskildringen fra livet i en småby i Danmark på 70-tallet gjør vondt i magen. Også her står en mann i krise i sentrum. 11-åringen Allan og tenåringssøsteren hans må trøste sin mislykkede, ulykkelige far som jevnlig gråter og truer med selvmord. Etter hvert forstår vi at «trøsten» faren forventer, er av en særdeles mishandlende og ulovlig karakter.

Pressen tilstede i Haugesund var så heldig å få se klipp av filmatiseringen av bestselgerromanen «Mannen som Elsket Yngve». Som du kanskje har fått med deg, er hovedpersonen Jarle Klepp en ung mann med store problemer. Filmen har ikke premiere før til vinteren, men dette er garantert noe å se fram til.

Noen år før Jarle Klepp suser rundt i Stavanger for å finne seg selv, sliter den 11 år gamle Shaun med det samme i Maggie Thatchers England. This is England er en sterk historie om hvor sårbare vi er i oppveksten og hvor viktig det er å føle seg akseptert. Filmen er et absolutt must for anglofile, 80-talls nostalgikere og musikkelskere.

En annen mann som helt klart sliter både på det spirituelle og sjelelige plan er David Lynch. Jeg hadde den blandede gleden av å se hans nye siste krumspring Inland Empire på tampen av en lang og travel dag. I tre timer klarer Lynch å frustrere, provosere og irritere publikum. For mens vi alle sitter i salen og febrilsk prøver å finne et system i galskapen, har jeg en stygg mistanke om at Lyncher'n selv ler godt av oss. «I hate it when people fuck with my mind», sier hovedpersonen i filmen. Takk skal du faen meg ha, tenker jeg i mitt stille sinn.

Og dersom du trodde at det å være mann blir lettere med årene tar du feil. Den svært uvanlige romantiske komedien Venus omhandler det heller uvanlige forholdet mellom en purung jente og en småkåt gammal gubbe. På en hårfin måte balanserer filmen mellom det rørende og det ubehagelige. Personlig synes jeg det er forfriskende å se gamle menn banne som tenåringer og snakke om seksuelle følelser.

Men kinohøsten er mer enn bare frustrerte fyrer. For det er jaggu ikke lett å være kvinne heller. Historien om Den unge Jane Austen avslører nok en gang at livet ikke bare var enkelt for en ugift kvinne på 1700-tallet. Bare synd at filmen byr på omtrent like stor utfordring som å spise en boks med After Eight på styrten.

For et virkelig dypdykk inn i kvinneners eksistens i andre epoker og land anbefales da heller den knallsterke 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Gullpalmevinneren fra Cannes, som også fikk hederlig omtale av kritikerjuryen i Haugesund, er et drama så voldsomt at undertegnede begynte å kaldsvette under visningen.

Sterkt anbefales også dramaet Det ukjente , som er den siste fra regissøren bak klassikeren Cinema Paradiso. Filmen har ikke fått noen fastlagt premieredato, men er så god at jeg håper at resten av det norske filmpublikummet også får gleden av å se den.

Men ok. La oss gjøre som Petter Næss oppfordret oss til og glemme alle disse forskjellene mellom kvinner og menn. For når alt kommer til alt, så er vi jo alle mennesker. Det viser den genierklærte svensken, Roy Andersson til gangs i sitt siste verk Du levande. Filmen som fikk Kritikerprisen i Haugesund illustrerer på en nydelig måte at vi alle er på søken etter å bli elsket og forstått i all vår elendighet.

God filmhøst!

Personvernpolicy