Slengkyss til Ap

Statsminister Jens Stoltenberg rødmet kledelig da FrPs partileder Siv Jensen snudde seg mot han og spurte han om han ville ha et kyss under partilederduellen i Kristiansand. Han takket pent nei, men det er egentlig ikke så rart om Siv Jensen har lyst til å gi ledelsen i Arbeiderpartiet et stort kyss. For mer enn noen andre har Ap bidratt til Fremskrittspartiets voldsomme vekst.

Helt siden Ap valgte FrP som politisk hovedmotstander foran Høyre, har outsideren i norsk politikk blitt trukket stadig lenger inn mot sentrum og inn i varmen. Gjennom å rydde i partirekkene, skolere sine tillitsvalgte og være tydelige i spørsmål som engasjerer folk, har Fremskrittspartiet blitt et breddeparti - ikke ulikt Arbeiderpartiet. Og en ikke ubetydelig andel av FrPs velgere er da også hentet fra nettopp Jens Stoltenbergs grunnfjell.

Arbeiderpartiets har gjentatt gjentatte ganger forsøkt å finne årsaken til Fremskrittspartiets popularitet, eller knekke FrP-koden, som det også heter. For Arbeiderpartiet er det vanskelig å forstå at et parti som står for markedsliberalisme, privatiseringer og skattelette - overføring av makt fra et tvungent sosialdemokratisk fellesskap tilbake til enkeltmennesket - kan ha noe særlig oppslutning. Gode norske sosialdemokrater skjønner rett og slett ikke at en så stor andel av befolkningen kan være uenig med dem. Eller som Mina Gerhardsen sa om å skifte stilling fra Røde Kors til statsministerens kontor i et koseintervju i DN: - Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Og det er da også hovedargumentet mot Fremskrittspartiet i Aps nylekkede argumentasjonshefte; Fremskrittspartiet er et høyreparti, slår de fast. Velgerne burde jo med det skjønne at de implisitt derfor er onde.

Arbeiderpartiets stadige angrep mot FrP er en gavepakke for Siv Jensen, som dermed får rik anledning til å argumentere for Fremskrittspartiets politikk. Men strategene på Youngstorget kan da umulig være så dumme at de ikke ser at deres fokus på et tidligere nisjeparti har ført til en eventyrlig vekst for Fremskrittspartiet?

Mest sannsynlig ikke. Poenget er at det å velge FrP som hovedmotstander gir Ap en vinn-vinn situasjon. At FrP blir det største partiet på høyresida medfører nemlig en solid bonus. Med et svekket Høyre og sterkt FrP er det lite sannsynlig at høyresida klarer å samle seg såpass at de utgjør et troverdig alternativ ved neste stortingsvalg. Selv om Erna Solberg gang på gang må bli avbildet med en åpen dør til sitt stortingskontor hver gang FrP sutrer over at de ikke blir tatt på alvor, så er det ikke noe hjertelig forhold mellom de to partiene. Det hjelper da heller ikke at Venstre ser på Fremskrittspartiet med avsky og KrF vurderer forlovelse med Ap. Og med den størrelsen FrP i dag ligger på er det lite sannsynlig at de er villige til å stå på gangen en gang til når det dannes en borgerlig regjering.

Arbeiderpartiet må være klar over at deres fokus på Fremskrittspartiet øker FrPs oppslutning, men ikke deres sannsynlighet for regjeringsmakt. Utfordringen er at dette er et kommunevalg, hvor FrP har mye å vinne på å komme i posisjon og få avdemonisert sin egen politikk. Så skriver da også Aps rådgivere på siste side i argumentasjonsheftet at FrP er «i høyeste grad som partier flest og deres politikere er som politikere flest.»

Inntil de andre partiene begynner å oppføre seg deretter så kan Siv Jensen om ikke annet sende et slengkyss til Martin Kolberg og Jens Stoltenberg for å takke for hjelpen.

Hva mener du om Arbeiderpartiets knekking av FrP-koden? Registrer deg her eller logg på for å kommentere nedenfor.