En trashfilmskapers bekjennelser

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. (Foto: Birgitte Bratseth)

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen blir gjerne omtalt som mannen som innførte trashfilmen i Norge. Til høsten kinodebuterer han med 5 løgner, budsjettert til drøyt 14 millioner kroner.

- I filmbransjen er det alltid en konkurranse om oppmerksomhet og penger. Med trashfilmen fikk jeg oppmerksomheten, men ingen penger. Nå får jeg begge deler.

I 5 Løgner følger Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen en kjøpesenterklovn, en Amnesty-verver, en postordrebrud, en horekunde og en vellykket forretningsmann gjennom ett oslodøgn.

Ifølge regissøren handler filmen mye om en følelse av å stå på uten å komme noen vei. Han tror særlig kvinner vil like den.

- Mitt hovedbudskap som historieforteller er at vi lever i et samfunn som mer og mer preges av det jeg kaller «det godes terror», en politisk korrekthet der folk i stadig større grad må undertrykke sider ved seg selv for å bli godtatt.

- Styrken min er at jeg har noe å fortelle, svakheten at jeg ikke er så opptatt av film som medium i seg selv. Derfor kan jeg komme til å slurve litt innimellom. I trashfilmene passet det jo bra, for der er det jo bare slurv fra ende til annen, humrer han.

Tilfeldigvis film

At det ble film var et resultat av tilfeldigheter. Med bakgrunn i miljøet rundt Trøndelag Teater under gymnasietiden, havnet Krutzkoff Jacobsen etter hvert på Oslo Nye Teater, som regiassistent.

- Målet var å bli teaterinstruktør. Men da jeg skulle gjøre det jeg så på som svenneprøven min, ble det nedskjæringer. Stykket ble ikke noe av.

Et annet, avgjørende øyeblikk inntraff da han flyttet inn i et kollektiv i lokalene etter gamle Grefsen Sanatorium, og beboerne en kveld så Female Trouble (1974) av John Waters.

- Kort fortalt handler den om en jente som får sko i feil farge til jul av sine foreldre, velter juletreet og ender opp med å prostituere seg i protest. Filmen var full av energi, aggresjon og anarkisme, og utfordret alt som var av normer for rett og galt, pent og stygt. Jeg ble fascinert, og tenkte at dette har jeg lyst til å gjøre.

Krutzkoff Jacobsen legger til at han mye senere kom til å spise middag med John Waters personlig. Kultregissøren sa da at han hadde nettopp Female Trouble som sin egen favoritt.

- Men det kan det jo være at han sa fordi det var den filmen som ble rost akkurat da.

Med basis i kollektivet på Grefsen, som Krutzkoff Jacobsen omtaler som et slags kunnskapsakademi, lagde han sin første film, Pudding (1995).

- Mange vil kanskje hevde at det ble laget trashfilmer her før den, men det har nok i så fall vært mer tilfeldig eller ufrivillig. Pudding var bevisst trash.

Filmen var den første i det som ble to serier med filmer. Den siste het Invasion from Planet Gay (1998).

- Trashfilmene mine fikk relativt stor oppmerksomhet. Slik ble jeg synlig selv om jeg ikke var en del av det etablerte filmmiljøet. Jeg søkte aldri offentlig støtte, og jeg er vel av den oppfatning at man heller ikke skal få det uten videre. Man bør først utvikle sin egen stemme.

Senere kom Fremragende timer (2003), som han skrev manus til sammen med Jan Dalchow, da med en beskjeden sum penger i ryggen. Filmen vant blant annet Teddyprisen i Berlin, en pris som tidligere har gått til regissører som Pedro Almodóvar, Gus Van Sant og Lukas Moodysson.

Å gå i trashfilmen

Krutzkoff Jacobsen reflekterer rundt dette «å bli synlig». Oppveksten var preget av følelsen av ikke å høre hjemme noe sted, av å være usynlig som person. Samtidig med at han laget trashfilm, begynte han å gå i terapi.

- Jeg hadde et indre mål; å bli frisk, og et ytre; å lage film. Det vidunderlige med trashfilmen er at den er helt fri. Da jeg begynte å gå i trashfilmen [regissøren stanser et øyeblikk opp og konstaterer at formuleringen virkelig har noe for seg] ble jeg endelig synlig.

Blant de som la merke til Krutzkoff Jacobsens stemme, var Nikolaj Frobenius, som senere ble hans konsulent hos Filmfondet under arbeidet med 5 løgner. Regissøren synes ikke han måtte tillempe så mye på vei inn i de etablertes rekker.

- Frobenius ville tvert imot at jeg skulle ta ting mer ut, gå lenger inn i smerten.

Etterlyser samtidsfilm

Krutzkoff Jacobsen har vært synlig på andre måter også, i diskursen omkring norsk film. Han har etterlyst filmskapere som er genuint opptatte av å speile sin egen samtid.

- Jeg ønsker meg et seminar, en debatt, både med filmstudentene og de etablerte, med tittelen «Hva skal vi lage film om i Norge?» Nå kommer Wam og Vennerøds filmer ut på DVD, og det slår meg hvilken enorm fortellerkraft de hadde, samtidig som de var utrolig bevisste på å underholde og på å gå inn i sin samtid. Unge filmskapere burde lære av dem.

Han nevner også Nils R. Müller og Arne Skouen som eksempler på regissører som var opptatte av å bevege sin samtid. Av senere filmer trekker han frem Erik Poppes Schpaaa (1998).

På spørsmål om han føler at han svarer på sin egen tiltale nå, med 5 Løgner, blir han stille. Lenge.

- 5 Løgner er på en måte min høyst forsinkede svenneprøve. Det er en både veldig enkel og, håper jeg, sjarmerende film. Den foregår mer på et individpsykologisk plan enn den går direkte inn i noen samfunnsmessige problemstillinger. Sånn sett kan man jo si at jeg «svikter meg selv» litt.

- Men mitt neste prosjekt, De umoralske - som jeg håper å få laget hvis vi lykkes med 5 løgner - handler om selvrealiseringens pris, om det mange opplever som et moralsk forfall i dagens samfunn. Det dreier seg om noen ungdommer som åpner et horehus mens moren er på jobb.

- Hvis jeg kan velge mellom kunstnerisk og kommersiell suksess for 5 Løgner, så velger jeg det siste. For meg er det likegyldig om filmen går bra i utlandet eller om den kommer med på festivaler. Det viktigste er at folk i Norge vil se den. Men jeg er veldig spent. Det handler jo på et vis om å overleve, både som kunstner og rent økonomisk.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.