Lille frøken prippen

Karakter 7 av 10

For meg er Nancy Drew , eller Frøken Detektiv om du vil, først og fremst et stilikon. Fra jeg var ganske liten har jeg vært besatt av hennes lekre drakter, 50-talls skjørt og prektige kjoler. Det er nesten flaut å innrømme, men noen ganger spør jeg meg selv i butikken før jeg kjøper et plagg: Ville Nancy Drew gått med dette?

Jeg var derfor mer enn litt skeptisk da jeg forstod at den nyeste filmversjonen av «Frøken Detektiv» var satt til våre dager. Kom vi til å treffe en frøken i Gina Tricot og rumpesprekk-jeans?

Heldigvis hadde jeg ingen ting å bekymre meg for. Snertne, lille Nancy (Emma Roberts som er datteren til Eric og niesen til Julia), skifter klær oftere enn hun googler forbrytere og det ene antrekket er stiligere enn det neste.

«Jeg sitter ved siden av Martha Stewart», skriver en av de slemme, lettkledde jentene i en spydig tekstmelding hvor hun baktaler heltinnen vår. Fy skam!

Tidskaos

Den moralske snushanen Nancy flytter fra den lille, koselige hjembyen sin, som sovnet en gang på 50-tallet, til skumle og hippe Los Angeles. Her skal hun prøve å overleve på en skole hvor jentene både er clueless og ganske infame.

Men Nancy gir blaffen i teite konflikter, sminke og dill. Hun er mer opptatt av et eldgammelt mysterium fra 70-tallet. Da døde nemlig en glamorøs filmstjerne i huset hun og faren har flyttet inn i.

Allerede fra begynnelsen av filmen er tidsforvirringen altså total. Nancy ser på filmklipp fra 70-tallet med 50-talls estetikk og kvalitet. Hun elsker vinyl-plater, men eier både MP3-spiller og laptop. Hun er gammel nok til å kjøre bil, men oppfører seg som en 12-åring og ser ut som en 14-åring. Dette kaoset virker overraskende nok mer sjarmerende enn irriterende.

Og det samme kan sies om frøkenen. I starten virker både hovedpersonen og filmen nokså kvalmende prippen og moralsk. «La oss folde våre hender i bønn for Nancy Drew», sier politimesteren i hjembyen hennes. Gisp og herregud. Etter hvert får vi imidlertid en viss sympati for den pågående tenåringen som er opplært til å sette andre først.

Frisk pust

For i en verden full av tenåringsidoler som ramler inn og ut av rehab, med piercede navler og falske pupper, så er Nancy Drew faktisk et friskt pust. Det er deilig å se en film med en kvinnelig helt som driver handlingen framover og som ikke viker for noe. Frøken Drew er uredd, snill og utrolig smart. Hun lar ikke menn stå i hennes vei. Og det skal man ikke kimse av.

Kall meg gammaldags og le av klessmaken min, men som min mor og hennes mor før det så ser jeg på Frøken Detektiv som et strålende forbilde for den oppvoksende generasjon.

Ok, så er filmen litt slapp i kantene og sant og si så halter historien i perioder. Min mening er likevel at både gamle og nye detektiv-spirer vil ha glede av den stilsikre Nancy Drew.