Heavy Metal: Louder Than Life

Heavy Metal: Louder Than Life
Heavy Metal: Louder Than Life

Folk med en litt mer enn gjennomsnittlig interesse for heavy metal vil sluke denne dokumentaren som en stor pose potetgull. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: Reuters

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Jan Langlo.

Metal-fans er blant underholdningssfærens aller mest trofaste publikumsgrupper. De følger bandet sitt i tykt og tynt, kjøper singlene, maksisinglene, t-skjortene og DVD-ene - stort sett uten særlig påvirkning fra dyr markedsføring og medieeksponering. Mange av dem vil også skaffe seg Heavy Metal: Louder Than Life.

Headbanger's Journey

Det er ikke så lenge siden den forrige dokumentaren om heavy metal som fenomen kom. I 2005 var kanadiske Sam Dunn og Scot McFadyen både i Bergen og Oslo med filmen Metal: A Headbanger's Journey. Dette var et forsøk på å kombinere en personlig bekjennelseshistorie fra en metal-fan med en antropologisk studie av metal som fenomen, uten at det egentlig fungerte som noen av delene. Som et oversiktskart over de ulike sjangrene innen metal hadde filmen likevel en viss verdi. I Norge ble filmskaperne for øvrig kritisert for å ha fremstilt den norske black metal-scenen på den gamle, tabloide måten, med fokus på kirkebranner og drap, uten noen videre innsikt i musikken eller miljøet.

Tilbake til røttene

Heavy Metal: Louder Than Life befatter seg ikke med norsk metal (et klipp med Mortiis er det hele), og heller ikke med så mye nyere musikk bortsett fra band som Korn, Arch Enemy og Slipknot. Det fokuseres i stedet på røttene, med Led Zeppelin, Jimi Hendrix, Grand Funk Railroad, Thin Lizzy og Deep Purple, og legges stor vekt på band som Kiss, Black Sabbath, Judas Priest, Mötley Crue og 80-tallsklovnene Twisted Sister. Faktisk er det irriterende mye fokus på sistnevnte band, med lange og stadig tilbakevendende intervjuer med vokalisten, Dee Snyder. Han har blitt en slags sjuende-far-i-huset og dukker opp i alle metal-dokumentarer for tida, noe som er en grov overvurdering av betydningen til metalens svar på The Monkees. Amerikanske Korn får også uforholdsmessig mye plass, mens de mer ekstreme grenene av metal (speed, thrash, black, death, goth) knapt berøres. Det er i det hele tatt mest fokus på amerikansk hardrock, og et høyst toneangivende europeisk band som Iron Maiden er nesten ignorert.

Litt monotont

Filmen veksler slavisk mellom snakkende hoder (kun nye intervjuer, ingen morsomme arkivopptak) og videoer eller konsertopptak (mest av det førstnevnte), og kan være litt monoton i lengden. Riktignok bys det på flere interessante intervjusnutter med folk som Dave Mustaine (Megadeth), James Hetfield (Metallica), Rob Halford (Judas Priest) og Mick Harris (Napalm Death), men filmen hadde vært uendelig mye mer tilfredsstillende om de hadde fått sentrale skikkelser som Lemmy, Ozzy og folk fra Iron Maiden og Mötley Crue i tale.

Fenomenet

Etter å ha sporet opp de historiske røttene fokuserer dokumentaren mer på musikkstilen som fenomen. På kulturen, fansen og den sterke stammetilhørigheten i miljøet. Journalister, psykologer og plateselskapsmennesker snakker om hvorfor heavy metal skaper så sterke følelser blant fansen, og hva det er med denne grenseoverskridende musikken, i all sin pompøsitet og bravur, som fortsetter å fascinere så mange.

Folk med en litt mer enn gjennomsnittlig interesse for heavy metal vil sluke denne filmen som en stor pose potetgull. Man føler seg verken mett eller smartere etterpå, men det føles ikke helt bortkastet heller. DVD-en er for øvrig en 2-disk-utgivelse med masse ekstramateriale, så her er det mye å fråtse i.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Personvernpolicy