Enemy – No 1!

The Enemy har knekt koden.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Grå og triste Coventry har fostret bra band før. De ledet an ska-bølgen på slutten av 70-tallet med The Specials og The Selecter. Nå kommer The Enemy og slår likeså godt gjennom med et brak, og flyr rett til nr. 1 på de briske listene samtidig som de fyller hele forsiden på NME!

Hylekoret av ignorante norske musikkjournalister vil sikkert (som vanlig) rope ut at dette bare er den nye hypen, men ikke hør på dem! Lyden av forførerisk, britisk poprock blandet med eimen av stolte, men likevel sårbare unge engelskmenn har alltid vært en uslåelig kombinasjon.

For to år siden skiftet de navn fra Bridges, og fikk litt lokal oppmerksomhet. Legendariske Stiff Records tørket støvet av den nesten nedlagte logoen sin, og gjorde et scoop da de snappet den fremadstormende trioen. Først slapp bandet debutsingelen «40 Days and 40 Nights» i 1000 eks. Etter det har ting tatt voldsomt av for The Enemy, og for hver singel de har sluppet i år har de vokst seg inn britenes hjerter. De har allerede varmet opp for The Fratellis, Kasabian, Ash and Manic Street Preachers, og i sommer har applausen kommet fra front row-publikummet på festivaler som Glastonbury og T In The Park.

På «We'll Live and Die» in these Towns finner man elementer av 60-tallet (The Kinks), 70-tallet (The Jam), 80-tallet (Wasted Youth), 90-tallet (Oasis) og 00-tallet (Bromheads Jacket). The Enemy krystalliserer dermed kvintessensen av det beste av hva rå, britisk gitarbasert energi kan by på. Til nå har de sluppet fire singler fra albumet - og den femte er på vei. Vi snakker om et band som har knekt koden!

De tre 19-åringene, Tom Clarke, Liam Watts og Andy Hopkins, er opptatt av å lage bra og solid musikk. Ikke få oppmerksomhet for hvordan de ser ut, men hva de står for. For låtene dreies rundt reflekskjoner om det å være ung og moderne i et stadig mer komplekst England. Om bylivet og hvordan det føles å vokse opp i eksempelvis Coventry. Så enkelt, så ærlig og så hudløst.

Sist gang et britisk indierockband gikk rett inn på 1. plass med debutalbumet sitt i UK var for halvannet år siden da Arctic Monkeys slo alle tidligere rekorder. I forrige måned spilte de for et fullsatt Sentrum Scene etter at konserten hadde vært utsolgt i ukevis. Utover høsten er det mange ledige datoer, så vi får håpe at bookingansvarlige på Garage eller John Dee er oppegående nok til å legge inn bud på The Enemy. Det hadde varmet når høstmørket slår inn!

Les intervju med The Enemy her.

Karakter: 10 av 10

Personvernpolicy