Spoon - «Ga Ga Ga Ga Ga» (Anti-/Bonnier Amigo)

Lekent og lekkert

Spoons sjette album er en kjempesjarmerende plate med skeiv og snodig avantgarde-pop.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Plateselskapet Anti- har en stor fan i meg. Som navnet tilsier, består stallen deres i stor grad av artister som ikke er redde for å prøve nye ting eller være annerledes, som ringrevene Tom Waits og Nick Cave, yngre band som The Locust og nå også amerikanske Spoon. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg kjenner lite til Spoons fem tidligere album, men «Ga Ga Ga Ga Ga» har gitt meg lyst til å endre på det.

Hele dette albumet oser av en slags cool, skeive smil og en sjarm som det er vanskelig å forklare. Det kan være den lekne instrumenteringen, den nonchalante vokalen eller den luftige, småskranglete produksjonen. Uansett liker jeg det. Førstesporet «Don't make me a target» setter stemningen for resten av plata: En slentrende gitarrytme med masser av romklang starter ballet før vokalist Britt Daniel begynner å synge nonchalant og låta og plata gradvis surrer i gang. Romklangen er et stikkord her, for det låter nesten som man sitter i øvingslokalet sammen med bandet, mens de en etter en setter fra seg pilsen og begynner å spille. Noen pianoakkorder dukker opp, klapping og tamburin likeså, og både instrumenteringen og progresjonen i sangen låter utrolig naturlig og jam-aktig. Kjempeflott låt.

Spoon leker seg veldig med produksjonen: Den er på en måte både skranglete og krystallklar - kall det gjerne hi-tech lo-fi. Panorering, romklang og eksperimentering med mikrofonteknikk er brukt for å skape en følelse av å være i samme rom som bandet mens de gjør sin greie, spesielt hvis man bruker hodetelefoner (som jo egentlig er den eneste riktige måten å høre musikk på). Eller, det er i hvert fall resultatet - hva Spoon har ment skal jeg ikke uttale meg om.

Men nok nerdesnakk om produksjon - låtene er også veldig gode på «Ga Ga Ga Ga Ga». Plata er oppkalt etter en tidlig tittel på andresporet, «The Ghost of you lingers», som kom av de stakkato pianoakkordene som hele låta er basert rundt. En fin, stemningsfull og trist sang. Etter hvert som plata skrider fram og vi får servert «You got yr. cherry bomb» og «Don't you evah» skjønner man raskt at dette er et album som er vanskelig å sette i bås. Den faste besetningen i Spoon spiller gitar, trommer, bass og tangenter, men på dette albumet er det flust av gjester på ymse instrumenter. Stilen på låtene varierer deretter, men alle har en slags rot i popmusikk.

Platas største hit er trolig «The Underdog», en akustisk glamrocker som puster T.Rex og David Bowie i nakken. Tamburiner, håndklapp og blåsere løfter denne låta til en catchy og lett sommerlåt. Spoon blir mer eksperimentelle i «My little Japanese cigarette case», en låt som kun har tre tekstlinjer, og i hovedsak kun er instrumental jamming av typen la oss kaste litt av hvert på dette riffet, og se hva som fester seg.

Å gjøre rede for hver av låtene på denne plata blir på en måte helt riktig og på en annen måte helt feil: På «Ga Ga Ga Ga Ga» er ikke to låter like. Allikevel er det en helhetlig og kul stemning som ligger over hele plata, og å dissekere den ned til enkeltlåter tar bort en del av magien. Har du sansen for litt alternativ og odd poprock, bør du rett og slett låne ørene dine til denne plata.

Karakter: 8 av 10

Personvernpolicy