Singing in the rain - del 2

Les del 1 her.

Etter to herlige dager var jeg spent på hva fortsettelsen ville bringe. Og med band som The Who, Flaming Lips, Wilco og Machine Head igjen på plakaten, kastet jeg meg inn i lørdagen full av optimisme.

Lørdag 7. juli

Lørdagen ble sparket i gang på veritabelt vis med god gammeldags metall. Machine Head gikk på Arena-scenen klokka tre på ettermiddagen, og visste hva de ville - pøse ut thrash metal. Det var tøft, brutalt og bra, og da klassikeren «Davidian» ble servert mot slutten av konserten, var det god, ond stemning i teltet. Ikke noe som litt metall for å starte dagen.

Turen gikk deretter opp til Odeon, der Hayseed Dixie spilte opp til låvedans. Dette var trolig den konserten i løpet av festivalen som var nærmest forventingene mine - som var ganske lave. Hayseed Dixie har et morsomt konsept og er flinke til å spille, men det oser Turbonegroid rutine av konsertene deres. Låtene og vitsene var nøyaktig de samme som da bandet spilte på JohnDee i våres, og konserten ble for min del bare et tidsfordriv mens jeg ventet på The Flaming Lips.

The Flaming Lips er en snurrig gjeng. Klokken halv sju denne lørdagen ble Orange scene inntatt av 10-15 raringer i superhelt- og dyrekostymer, mens vokalist Wayne Coyne crowdsurfet inne i en diger plastboble. Da han kom seg opp på scenen igjen, sparket bandet i gang med klassikeren «Race for the Prize», og en stakket stund husket man at det var en sommerfestival man var på. Resten av konserten ble preget av ballonger, konfetti og de konstant dansende menneskene i kostymer. Wayne Coynes stemme var litt sliten, men på «Yoshimi Battle The Pink Robots, Pt. 1» gjorde det bare den drømmende popen skjørere og finere. En koselig opplevelse var det, åkke som.

Roskilde er en arena full av humørfylte folk med sprø påfunn. Såvel vanlige festivaldeltagere som band eller frivillige. Et prakteksempel på dette møtte jeg da jeg skulle ha meg en skål Texas chili etter The Flaming Lips- konserten. Bak disken sto en ung gutt og en tilsvarende ung jente. Gutten hadde for anledningen montert vannballongpupper under t-skjorta, og begge hadde et kaffefilter med påskriften "Tips for tits" på brystet. Noe overrasket over dette synet prøvde jeg å bestille maten min, men fikk streng beskjed om at det gikk ikke - ikke før jeg hadde klemt på begges bryster og sagt hvilke jeg syntes var best. Kall det gjerne The Orange Feeling, men Roskilde gjør visst noe med folk...

Dagens Norske Dobbel var The Whitest Boy Alive og 120 Days på Odeon, men de måtte pent vike for to britiske legender, herrene Pete Townshend og Roger Daltrey. De to gjenlevende medlemmene av The Who hadde samlet et anstendig band til å backe seg når de kjørte gjennom 30 år gamle klassikere. Selv om det ikke er til å nekte for at gutta er gamle nå og at Moon og Entwhistle har gått bort, dør aldri låter som «Baba O'Riley», «Won't be fooled again» og «My Generation» (som ble avsluttet med et uhorvelig langt instrumentalparti). Da de i tillegg framførte et medley av høydepunkter fra «Tommy», kunne jeg ikke annet enn å si meg storfornøyd.

En av gledene med festivaler, og Roskilde i større grad enn de fleste, er hvor moro man kan ha det når man bare vandrer fra konserttelt til konserttelt uten verken forventninger eller fordommer. Da kan man komme over de merkeligste folk og tilsvarende musikk. Mellom konsertene til The Who og Red Hot Chili Peppers gikk jeg og noen kamerater rundt på området for å slå i hjel tida. Før vi visste ordet av det, sto vi og digget Buraka Som Sistema, portugisisk solskins-ghettotech med rødder i Angola, ifølge festivalens program. Mindre sykt ble det ikke da vi kikket innom Astoriateltet for noen drinker og det rumenske blåserorkesteret Fanfare Ciocarlia, humørfuld sigøjnermusik med speederen i bund. Heia Roskilde og allsidigheten.

Et åpent sinn måtte man også ha dersom man skulle få veldig mye glede av Red Hot Chili Peppers-konserten som avsluttet kvelden på Orange. Bandet kjørte i hovedsak låter fra de siste tre albumene, og tiden som kunne vært brukt på å spille klassikere fra for eksempel «Blood Sugar Sex Magik» ble brukt på endeløs jamming mellom Flea, Chad Smith og John Frusciante. Joda, de er flinke til å spille, men jeg tror de færreste ble like trollbundet av jammingen som dem selv. Men konserten var med på å understreke hvor lite vokalist Kiedis egentlig tilfører bandet. Til og med trofaste fans uttalte at denne konserten ikke var all verden, og jeg stemmer i.

Søndag 8. juli

Alt har en ende, også Roskilde Festival. Formiddagen på søndagen gikk med til å pakke sammen Camp Hybelkanin/Camp One Louder (med blant annet verdens mest solide 3x6m partytelt), og å sparke rundt på ting som lå strødd i campen for å se om det var noe igjen som var verdt å ta med seg hjem. Pakkingen innebar blant annet den herlige opplevelsen av å krangle med en dansk politidame som tydeligvis ikke skjønte et ord norsk og begrenset med engelsk (kamelåså, anyone?) for å få lov til å kjøre bilen inn på loading-plassen, som nå var avstengt av politiet på grunn av all gjørma (noe som egentlig var helt unødvendig, siden loadingplassen var av grus og asfalt, og fri for gjørme). Men det var ikke snakk om at jeg skulle få fire festivalslitne menn til å bære hele campen vår over til den andre siden av området. Et ærlig ansikt, ekte frustrasjon og appellering til medfølelse, gjorde at jeg slapp inn til slutt.

Da bilen var parkert, bar det rett til Astoria-teltet og dagens desidert beste konsert. Zach Condon og hans 7 ganske forskjellige venner i Beirut sto på scenen, og tok meg med storm. Jeg hadde hørt litt av Beirut på forhånd, men konserten var likevel over all forventning. Musikk fra hele verden ble pakket inn som indiepop - eller omvendt - og servert med en høytidelig, men avslappet stemning og Rufus Wainwright-lignende vokalføring. Zach Condon ser ut som en høyst alminnelig amerikansk 21-åring, men musikken hans er alt annet enn alminnelig. Det er world music i ordets rette betydning - både fordi det er amerikansk musikk inspirert av musikk fra Øst-Europa men også fordi den er så full av gode melodier og vakre harmonier at den kan appellere til folk i alle land. Det fungerte utmerket live også. Ukuleler, mandoliner, fele og diverse horn ble traktert som om bandet skulle ha spilt sammen i evigheter, og med låtmaterialet fra fjorårets «Gulag Orkestar» kan det jo ikke gå feil da. Vakkert, rett og slett.

Som et leksikoneksempel på too little, too late var det blå himmel og sol da Wilco gikk på scenen på Arena. Dette ble selvfølgelig kommentert av Jeff Tweedy selv, med referanse til deres siste album «Sky Blue Sky». Tweedy var ellers i godt humør og småfleipet stadig mellom låtene. Og de småmelankolske poplåtene gjorde seg godt i det nå sommer-lignende været. Da bandet fyrte løs i støypartiene sine, som noen ganger herjer over Tweedys urokkelige vokalmelodi, var det nærmest som en illustrasjon på Roskilde 2007 - selv om uværet herjet til tider, klarte det ikke å drepe humøret og stemningen blant Roskildepublikummet.

Den neste timen vandret jeg litt rundt og loddet stemningen på diverse konserter. Arctic Monkeys spilte bra på Orange, men virket ganske stive der de sto. Man skulle nesten tro det var ærefrykt å spore i bandet, og at de ble litt skremt av de 40-50 000 tilskuerne. Pelican spilte på Odeon, og var prisgitt et ganske lite publikum - halvparten av teltet var nå et egnet område å sitte og slappe av på. Pelicans tunge postrock er stemningsfull, men gjør seg nok langt bedre på en mørk klubb. Bandet som lot til å treffe best denne timen var Against Me!, som spilte i et nesten fullt Pavilion-telt. I det gode været passet det godt med litt energisk, snerrende protestpunkpop, og her var det god stemning.

Jeg forlot Pavilion for å møte resten av gutta, og få med meg det som skulle bli festivalens siste konsert for min del, Muse - bandet med den gigantiske musikken. Mengder av folk hadde møtt opp for å få med seg Matt Bellamy og hans band lire av seg pompøs, smånevrotisk apokalypse-rock. Og de ble ikke skuffa. Muse hadde nemlig plukket ut høydepunkter fra hele karrieren, fra «Sunburn» (førstelåta på førstealbumet) til «Knights of Cydonia» (sistelåta på sistealbumet). Trioen har med seg en ekstra mann live, som styrer samples og effekter, noe som ga lydbildet ekstra fylde (som om Muse trengte det). Å spille mot programmerte rytmer har dog ikke gjort trommis Dominic Howard stødigere - på klassikeren «New Born» gikk tempoet opp og ned i vilden sky, som det pleier på den låta. Når bandet imidlertid er så samspilte at de aldri kommer i utakt med hverandre, er det egentlig bare sjarmerende.

Kjernen i Muse er og blir Matt Bellamy, og det er med en rar blanding av fascinasjon og misunnelsesavsky man ser en Muse-konsert. For Bellamy er høyt og lavt mens han river syke soloer ut av gitaren sin, gjerne samtidig som han synger som en gal, før han går bort til pianoet og behandler det på samme måte. Det kunne fort blitt en ren show off-gig, men når låtene er så sterke som en del av Muse sine, gjør det liksom ingenting om Bellamy er litt i flinkeste laget. Selv om det var litt skuffende at de hentet fram Idol-nachspiel-sutrelåta «Unintended» (de har pleid å viselig styre unna den), var det totalt sett en mektig konsert.

Etter at Muse hadde spilt fra seg, var det bare å labbe vemodig avgårde til bilen. Jeg hadde mange mil å kjøre og mange timer søvn å ta igjen før jeg skulle på jobb tirsdag morgen. Etter å ha vasket meg både fysisk og mentalt og nesten kommet tilbake i anstendig form, lengter jeg allerede tilbake til smatten, galskapen, musikken og stemningen.

Stort bilde av the Who: Wikipedia