Festivalsommer i sofa’n

Det er gode tider for musikkdokumentarer. I takt med at antallet musikk- og filmfestivaler har flerdoblet seg og DVD-salget vokser inn i himmelen, har genren fått et makeløst oppsving. Kvaliteten varierer sterkt; fra kjapt sammenraskede opptak med sprikende kvalitet, til gode og gjennomarbeidede filmer som lanseres med verdighet både på kino og DVD.

Talking Heads

Vi kan, hvis vi ser bort fra de mer rendyrkede konsertfilmene, skille mellom to typer musikkdokumentarer: Den første og vanligste typen er de tilbakeskuende filmene, som typisk består av en parade av snakkende hoder som mimrer om gamle dager, ispedd varierende innslag av arkivmateriale, hvis omfang gjerne er styrt av tilgjengelighet og rettighetsmessige spørsmål. Dette har ført til flere underlige utgivelser.

American Hardcore (2006) befattet seg for eksempel av rettighetsmessige grunner overhodet ikke med det særdeles toneangivende bandet Dead Kennedys. Og selve skrekkeksemplet - fjorårets dokumentar om Gun Club-vokalisten Jeffrey Lee Pierce Ghost on the Highway inneholdt ingen musikk av Gun Club i det hele tatt. Dypt frustrerende. Det finnes imidlertid en rekke forbilledlige retrospektive filmer, som End of the Century om Ramones, Gram Parsons-dokumentaren Fallen Angel og den briljante The Nomi Song, om den eksentriske kastratsangeren Klaus Nomi.

Der det skjer

Den andre hovedtypen musikkdokumentarer er ofte langt mer interessant, det er den der filmskaperen er der det skjer. Metallica-dokumentaren Some Kind of Monster er et av de bedre eksemplene på det, og det samme kan man si om den særdeles severdige Dig! som handler om skjebnen til de to amerikanske bandene The Dandy Warhols og The Brian Jonestown Massacre. Felles for disse er at du overhodet ikke behøver å kjenne - eller like - bandene for å sette pris på filmene; handlingen er sterk nok i seg selv.

Festival Express

Nå slippes det også en ordentlig godbit på DVD i Norge: Festival Express skulle egentlig bli dokumentar i 1970, men grunnet rettighetsmessige komplikasjoner ble filmrullene liggende innelåst i et kanadisk arkiv. Over 30 år seinere fikk den britiske filmmannen Bob Smeaton tilgang, og filmen har omsider blitt en realitet.

Sommeren 1970 bestemte de to unge entreprenørene Ken Walker og Thor Eaton seg for å lage en musikkfestival utenom det vanlige. En festival på skinner, bokstavelig talt. Walker og Eaton chartret et helt tog, hyrte inn artister som Janis Joplin, The Band, Grateful Dead og The Flying Burrito Brothers, og la ut på en togturné fra Toronto i øst til Vancouver i vest. Men hva skjer når man putter en gjeng festglade musikere på et tog i flere døgn? Jo, det tar litt av, for å si det sånn, med improviserte nattlige jamsessioner i kafévogn og kupeer under påvirkning av både det ene og det andre, og tildels forrykende konsertopptredener på stoppestedene underveis. Blant annet får vi oppleve Janis Joplin, bare måneder før hun døde av en overdose, gjøre noen fantastisk intense versjoner av låter som «Cry Baby» og «Me and Bobby McGee». Selve festivalen er en fiasko fra første stund (publikum boikotter den på grunn av høye billettpriser), men arrangørene holder likevel toget på skinnene, og bruker opp de siste pengene på proviant til musikerne ombord. Festival Express er en svært underholdende dokumentar, og et ganske så unikt kulturelt tidsbilde, med både musikalske og filmatiske kvaliteter.

Glastonbury

En festival av den mer permanente sorten går av stabelen i Glastonbury i England hver sommer. Den startet som et treffsted for omreisende hippier i 1970, og trekker i dag over 300.000 mennesker. Julien Temple, som blant annet har The Great Rock ‘n' Roll Swindle og The Filth and the Fury på merittlista, har laget den «definitive» dokumentaren om festivalen, simpelthen titulert Glastonbury . Filmen, som tikker inn på 137 minutter, er for lang og rotete til at den klarer å holde på interessen hele veien gjennom, men tegner likevel et fascinerende bilde av den digre britiske musikkmønstringen, med like mye fokus på dopet og dansinga som på musikken. Her er opptredener med størrelser som Coldplay, Oasis, Blur, Velvet Underground, Nick Cave, Kinks og Björk, men det handler også om historien til festivalen, fortalt av den sympatiske festivalsjefen og bonden Michael Eavis. Tildels dårlig kvalitet på lyd og bilde trekker noe ned. Julien Temple er forøvrig også aktuell i år med dokumentaren Joe Strummer: The Future is Unwritten, som er vel verdt å vente på.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.