Meny

Sommerkongen

Sommerkongen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Josh Rouse har gitt oss årets sommeralbum så langt, altså måtte vi prate med ham.

Josh Rouse sitt nye album «Country Mouse City House », kan sammenlignes med en uimotståelig sommerflørt. Og at Josh Rouse er en popsnekker av de sjeldne burde ikke overraske noen. Helt siden debuten «Dressed Up Like Nebraska» (1998), har han nemlig liret av seg flere musikalske lekkerbiskener med albumet «Nashville» som kronen på verket. Den Smiths-inspirerte singelen «Winter In The Hamptons » fra Nashville er et utmerket eksempel på Rouses meloditeft og musikalske lekenhet. Akkurat som den ferske singelen «Hollywood Bass Player». Men altså:

- Hvorfor skal jeg kjøpe «Country Mouse City House»?

- Ahhhh ....fordi.... du ...fordi det ...jeg vet ikke ...he-he-he. Fordi det er a classic record . Du må bare ha det. Akkurat som «Rumour» med Fleetwood Mac eller «What's Going On» med Marvin Gaye. Jeg vet ikke. He-he-he. Latteren til Josh Rouse treffer meg med full kraft fra den andre siden av Atlanteren. Nærmere bestemt New York. Forsøket hans som promotion-manager har definitivt strandet. Og vi ler så vi griner begge to. Men vi prøver igjen. Når jeg ber herr Rouse fortelle litt om singelen «Hollywood Bass Player» går det langt bedre.

- Jeg syntes gitarriffet i «Hollywood Bass Player», som jeg for øvrig har hatt lenge, hørtes litt ut som den fantastiske 70-tallshiten «Right Back Where We Started From» med Maxine Nightingale. Da jeg hadde laget melodien, tittet jeg på noen av bildene mine og oppdaget et fotografi av en bassist på Hollywood Bld avbildet med en bassforsterker og en bassgitar. Og da tenke jeg: - Den fyren vil jeg lage en historie om.

- Mye pop og soul å spore på «Country Mouse City House», ikke sant?

- Yeah. Det bare ble sånn. Jeg er veldig glad i og har latt meg påvirke mye av soulmusikk. Kanskje spesielt Memphis soul og Stax-skivene. Liker også å legge inn litt jazz. Bassiten og tromissen, som spiller på «Country Mouse City House», digger også jazz. Med årene har jeg blitt langt bedre til å lage melodier og låter. Noe som nok har resultert i at sangene har blitt mer og mer poppete.

- 70-tallet?

- Jeg liker singer-songwritere fra 70-tallet og musikken fra den epoken. Er glad i 70-talls soundet. Å skrive låter er egentlig ikke så vanskelig. Har du en fin melodi og kan fortelle en interessant historie, blir det et bra album.

- Det er lett og si (den kritisk journalist i meg er for lengst død og begravd). Jeg mener, låter som «Hollywood Bass Player», «Nice To Fit In», «Domesticated Lovers», «London Bridges» og «God, Please Let Me Go Back» er utrolig melodiøse. Virkelig gode låter sammenlignet med det meste som gis ut i dag ....

- Det synes jeg også, bryter Josh inn før han lattermildt fortsetter. - Jeg var litt passiv innledningsvis, men nå selger jeg deg skiva.

Josh Rouse flyttet fra Nashville til Valencia i 2006. Men kan vi spore denne geografiske forflyttningen i musikken hans, spør jeg lerkefuglen i New York.

- Da jeg kom til Valencia satte jeg nok mer pris på å gå på konserter enn jeg gjorde i Nashville der det er konserter over alt hele tiden. Noe man faktisk kan bli litt lei av. Er for eksempel litt slitsomt å måtte skrike til den man spiser middag med. I Valencia er det langt færre konserter, noe som igjen gjorde at jeg verdsatte dem mer. Dessuten ble jeg mer isolert i Spania, måtte lære meg språket og de kulturelle kodene. Noe som igjen kan ha påvirket musikken min. Men jeg tror ikke miljøet eller omgivelsene har inspirert meg så veldig mye musikalsk sett. Er for eksempel ikke spesielt glad i flamenco-musikk. Er vel egentlig ikke så veldig opptatt av spansk musikk.

- Har du forsøkt å skrive spanske tekster?

- En kveld prøvde jeg ...... he-he-he. Men det funka ikke....men jeg vil sikkert forsøke igjen, selv om det høres litt rart ut når jeg synger på spansk. Jeg snakker tross alt mer eller mindre flytende spansk nå.

På «Country Mouse City House» har Josh Rouse gjort det meste selv. Hvordan ble det slik?

- Da jeg snakket med Brad Jones (produsenten på Rouse sitt forrige album, «Subtitulo») sa han at jeg likeså godt kunne produsere selv, at jeg ikke trengte ham. Noe som på mange måter er sant. For på de fleste av platene mine har jeg foruten å skrive låtene også stort sett tatt alle de store avgjørelsene selv. Ideene er for det meste mine. Men jeg liker å samarbeide med andre. Som for eksempel Paco Loco. Han er virkelig god.

- Hva med plateselskapet Bedrom Classics?

- Vel, det er selskapet mitt der jeg gir ut albumene mine, men jeg får også hjelp fra Netwerk til blant annet å markedsføre og promoterer musikken min. Netwerk jobber for mange artister. Det fungerer supert, ingen store kontrakter eller lignende. For en som meg, som har gitt ut en del album og har en egen fanbase, er det den beste måten å jobbe på. Jeg gjør alt arbeidet og tjener en del penger fremfor å la et plateselskap ta det meste.

- Hva tror du vil skje med musikkindustrien i fremtiden?

- Det kommer til å bli digitalt, og for hvert år som går vil cd'en bli mer og mer for samlere, akkurat som vinylen. Jeg tror artister vil leie inn selskaper til å markedsføre musikken sin. Livescenen vil trolig vokse. Fordi nesten alle sitter bak en datamaskin eller prater på mobiltelefonen store deler av uken, ønsker mange i større grad enn tidligere å se livemusikk, avslutter Josh Rouse og takker for seg med en liten latter og et uttalt ønske om å besøke Norge neste sommer.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus