Meny

Zombie-sauer lager blodbad

Zombie-sauer lager blodbad

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flokker med genmanipulerte zombiesauer lager blodbad på den newzealandske landsbygda.
Foto/Copyright: Arthaus Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Kjetil Røed.
Konseptet høres umiddelbart noe tåpelig ut, men Jonathan King gjennomfører med bravur i Black Sheep.


Etter et femten års langt byopphold har Henry Oldfield (Nathan Meister) bestemt seg for å besøke sin barndoms gård, hvor storebror Angus (Peter Feeney) nå styrer skuta. Brødrene har vokst opp sammen, men Henry forlot den rurale idyllen etter å ha pådratt seg en slem sauefobi.

Når han nå igjen nærmer seg gården, dukker selvfølgelig sauene opp og med dem Henrys redsel. Han ingen planer om å gjenoppta bondelivet, men vil fortest mulig få sjekken på 20.000 dollar som broren tilbyr for å kjøpe ham ut av gården.

FRYKTENS FÅR

Henrys plan om rask retrett blir derimot forkludret når det viser seg at de genmanipulerte sauene broren har avlet frem har mer å by på enn fordelaktig størrelse og materiale for varme gensere. Spesielt er deres appetitt på menneskekjøtt og ustyrlige sinne gjenstand for Henrys voksende bekymring.

Når de skrubbsultne sauemonstrene i tillegg - etter å ha plantet sine kvasse tanngarder i en forbipasserende dyrevernsaktivist - viser seg å kunne skape viltre og mannevonde krysninger mellom menneske og sau, forstår Henry at radikal handlekraft må til. Sauene må tilbake på beitet og gjenoppta sin naturlige dobbeltrolle som sjarmerende rekvisitter i New Zealands landskapsidyll og velsmakende middagsretter. Og de muterte sauemenneskene bør komme seg tilbake der de hører hjemme, de også. Genmanipuleringen må på hylla, og den tradisjonsrike bonderollen må få hedersplassen den fortjener.

HOVMOD FOR FALL

Black Sheep (2006) føyer seg inn i en lang fiksjonstradisjon hvor menneskets overmot straffes. De greske tragediene var en lang serie av lærestykker der moralen gjerne var at mennesket må bli ved sin lest og ikke sette seg opp mot sitt vesen eller tildelte plass i naturens syklus.

Når det gjelder den grøssende siden av dette forholdet må vi imidlertid hoppe et stykke fram i tid, nærmere bestemt den gotiske litteraturen som grodde fram på begynnelsen av 1800-tallet. Mary Shelleys «Frankenstein»(1818) er ureksemplet på den gotiske hybrisfortellingen. I sitt forsøk på å utkonkurrere døden skapes et monster som manifesterer det perverse i å overvinne skillet mellom død og liv. Historien ender med å støte monsteret ut av det menneskelige fellesskap, slik også - antydes det - selve ønsket om å skape et slikt monster ikke tilhører et sunt og velsmurt menneskelig fellesskap. Ønsket om å overvinne døden eller - som tilfellet er i Black Sheep - å tukle med naturen, ender med katastrofe.

Når det gjelder film er George A. Romeros zombiefilmer blant de tydeligste forgjengerne for de muterte mordersauene. Også her er det mennesket som står ansvarlig for katastrofen, og resultatet - hærer av udøde som livnærer seg av menneskekjøtt og friske hjerner - forteller oss kanskje like mye om hvem vi er som hvor galt det kan gå.

GROTESK KOMIKK

Til forskjell fra de ovennevnte dystre og - særlig i Romeros tilfelle - apokalyptiske hybrisfortellingene er Black Sheep rett så lystig. Umiddelbart minner den om splatterfilmer som Peter Jacksons Braindead (1992) og Bad Taste (1987), Sam Raimis Evil Dead -filmer og deler av John Landis' hysteriske (og mørke) humor i En amerikansk varulv i London (1981). Den groteske slapstick-humoren slekter dessuten på filmer som The Toxic Avenger (1985) fra selskapet Troma.

Det er selvsagt ikke første gang dyr og mennesker blandes i hop i såpass bokstavelig grad. Varulvfilmer finnes det solide porsjoner av og The Fly (1958), hvor menneske og insekt blander gener, er en åpenbar forgjenger. David Cronenberg, som i 1986 lagde sin nyinnspilling av The Fly, er en dystrere og mer filosofisk anlagt slektning av Jonathan King, og Cronenbergs filmer handler ofte nettopp om kroppens flytende grenser, både ut i dyreriket og andre riker.

SAU I SOLNEDGANG

Et element ved Black Sheep som artikulerer forholdet mellom harmoni og disharmoni tydeligere enn tidligere versjoner av hybrismotivet, er bruken av idylliske landskap. Gården og dens omgivelser er så gjennomført vidunderskjønne og pastoralt harmoniske i alle sine grønne kurver at de nesten blir parodiske.

Jeg forestiller meg at sauedekte gressenger i New Zealand korresponderer med det norske bildet av «elg i solnedgang» - og i denne forstand kan man si at King røsker opp i det klisjépregede og overspente harmonibildet mennesket har en tendens til å danne seg av naturen.

I en av filmens festligste scener er hovedpersonene nettopp blitt angrepet av en hissig saueskrott, og rett etter at de angrepne har skyflet den brekende ulldotten ned en bratt skrent, poengterer den kvinnelige hovedpersonen Experience (Danielle Mason) hvor utrolig utsikten ved skrenten er.

Ved å skyve idyllen og det vanskapte så tett innpå hverandre antydes det muligens at naturen ikke er så uskyldig selv heller. I all hovedsak gjenforteller og presenterer filmen nok en versjon av historien om menneskets overmot og den påfølgende katastrofen, men det såes også en lumsk mistenksomhet overfor naturen som idyllisk, bekvem og ren.

Denne lumske siden ved naturen står i forbund med det som inntreffer når mennesker blander Moder Jords kort bak hennes rygg. I Black Sheep får hun en stemme: «Ikke prøv deg», sier hun, «Du vet ikke hvem du kødder med!»

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus