Meny

Interpol: «Our Love To Admire» (Capitol/EMI)

Interpols beste

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fremdeles med klare referanser til Ian Curtis og Joy Divisions depperock, slipper New Yorks indie-yndlinger Interpol sitt beste album, for første gang på stort selskap.

Det er gått tre år siden det forrige albumet, Antics, og Interpol har brukt tiden godt. De har skjerpet fokus, og foredlet ideene om musiken sin overbevisende. Denne gangen har de også brakt inn keyboards på en helt annen måte enn tidligere, noe som har bidratt til et fyldigere og rikere lydbilde. Og midt i kverna stiger fortsatt vokalist Paul Banks'
distinkte og skarpe stemme opp og kveiler seg rundt kompet, mer uttrykksfult enn noen gang.

På det forrige albumet sto 'Evil' frem som den store identitetsbæreren og det smarteste singelvalget gruppa kunne velge for å gjøre veien mot suksess enklere. Den nådde 18. plass på UK-listene, men foreløpig har ikke dette albumets førstevalg, 'The Heinrich Maneuver', nådd halvparten så høyt. Paul Banks syrlige avskjedskommentar til ex'en har både snert og tempo, men jeg er ikke overbevist om at det er deres optimale potensiale de spiller ut her.

Trolig vil ikke Interpol tangere, eller sette ny pers før de slipper kraftsalven 'Rest My Chemistry' på 7". Den tunge og nådeløse massive magiklumpen av en låt, tjener sitt livsgrunnlag på selvoppofrelse, godt bekreftet i teksten - 'I've slept for two days / I've bathed in nothing but sweat'. Det hypnotiske rykket i refrenget gjør omtrent samme nytten som de imaginære spadetakene i '(Work 'till Your) Musclebound' gjorde for Spandau Ballet på deres debutalbum i '81.

Andre høydepunkt er den nesten seks minutters lange åpningen i 'Pioneer to the Falls', der vakre pianotoner stryker yttersiden av halsen rundt Banks dirrende stemmbånd mens han forsoner seg med skjebnen om at høsten allerede kom - i juli. På den andre siden finnes det en masse velbehag i 'Mammoth', som også er den mest åpenbare linken til illustrasjonene i booklet'en. Der finnes både vannbøfler og moskuser avbildet. Det er litt uklart hva de prøver å poengtere med akkurat det, selv om verken denne skiva eller konserten under Hovefestivalen akkuarat ga bud om at de kommer til å ende opp som kalvbeinte krøtter.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus