Meny

Ash - «Twilight of the Innocents» (Infectuous/Warner)

Mangler det viktigste

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg vil utfordre hvem som helst til å komme med et europeisk band som har en bedre katalog av powerpop enn nord-irske Ash. Med album som «1977», «Free All Angels» og det undervurderte «Meltdown» fra 2004 har de nærmest perfeksjonert balansegangen mellom poppa refrenger og flerrende gitarpartier. Men det er 15 år siden de begynte å spille sammen, frontmannen Tim Wheeler har rundet 30 år og andregitarist/-vokalist Charlotte Hatherley har forlatt bandet for å drive med soloprosjektet sitt. Det er med andre ord ikke uten en viss skepsis jeg plukker opp deres nye album «Twilight of the Innocents».

Men Ash er og blir Tim Wheelers band, og ettersom også bassist Hamilton og trommisnerden McMurray fortsatt er på plass, viser «Twilight of the Innocents» Ash i umiskjennelig stil. Det er lett og nærmest sommerlig powerpop trioen pumper ut, og man husker at Charlotte ble med i bandet først etter klassikeren «1977», i utgangspunktet mest for å utfylle lydbildet live. Hennes fravær merkes egentlig kun ved at det bare er Tim som synger - det er minst like mange gitarspor som tidligere her. Det innebærer også at Wheeler korer seg selv, noe man jo kan ha delte meninger om. Det låter litt rart iblant, men det funker.

Det skorter imidlertid på låtene denne gangen. Det er noen gode sanger her, men ofte lukter det dessverre autopilot av denne plata. Tekstene blir fort litt intetsigende, og både riffene og Wheelers vokal kunne trenge mer edge her og der. Dessuten er plata over 50 minutter lang, og flere av de 12 låtene blir trukket ut i utrengsmål. «End of the World», for eksempel, høres ut som noe Green Day droppet fra «American Idiot»-albumet, og flere av låtene forlenges med moduleringer. Danseband's back in style?

På pluss-siden har vi åpningslåta «I Started A Fire» i klassisk drivende Ash-stil, mens «Polaris» er en pianobasert, strykerkrydret overraskelse som funker bra. «Princess Six» beveger seg inn i postpunk-land og låter mest av alt som våre egne Heroes & Zeros, og er en kul låt.

Selv om Ash er seg selv like, viser de av og til Muse-lignende ambisjoner i produksjon og arrangementer på «Twilight of the Innocents». Tydeligst er dette på det over seks minutter lange tittelsporet, der strykere og programmerte sekvenser dukker opp. Denne låta skiller seg markant fra alt Ash har gjort tidligere, men låter ganske bra.

Da Ash spilte på JohnDee i våres, ble jeg temmelig skuffet over hvor tomt og kjedelig det låt uten Charlottes gitar og vokal. På «Twilight of the Innocents» er imidlertid sounden upåklagelig (Wheeler og bandet har produsert albumet selv), men låtmaterialet er jevnt over for tamt. Midt på treet, rett og slett.

Karakter: 5 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus