Norsk friidretts snuoperasjon

Norsk friidretts snuoperasjon
Norsk friidretts snuoperasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bak en syltynn elite har norsk friidrett etablert en underskog med talenter som gir håp for fremtiden. Forbundets smarte strategi har vært å satse på jentene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
SATSER PÅ JENTENE

Christina Vukicevics sølvmedalje i helgen lover godt for Friidrettsforbundets talentsatsning. Her sammen med kjæresten, spydkaster Andreas Thorkildsen. (foto: Scanpix)


DAG VIDAR HANSTAD:

Hanstad er doktorgradsstipendiat ved Norges idrettshøgskole. Han har tidligere vært sportssjef og kommentator i Nordlandsposten, Fædrelandsvennen og Aftenposten. Hanstad har spilt 150 landskamper i håndball og har vært trener på eliteserienivå. Hanstad driver nettstedet sportsanalyse.com

Fredagens Golden League i Roma bekreftet det vi har sett tidligere i år. Så lenge Susann Wigene kaver med å finne tilbake til fjorårsformen, har Norge bare én friidrettsutøver av internasjonalt format. Under VM i Osaka om halvannen måned er spydkasteren Andreas Thorkildsen Norges eneste medaljehåp.

Ser vi litt lenger frem i tid, kan det derimot være grunn til optimisme. Friidrettsforbundet har i løpet av noen år fått frem en rekke unge utøvere som kjemper jevnt med jevnaldrende på internasjonalt nivå. Under EM for utøvere under 23 år i ungarske Debrecen klarte sju norske utøvere å komme seg til finalen - med Christina Vukicevics sølvmedalje på lørdagens 100 meter hekk som høydepunktet.

Samme dag ble Karoline Bjerkeli Grøvdal historisk ved å vinne Norges første medalje i VM for utøvere under 18 år da hun tok bronse på 2000 meter hinder i Ostrava. På Friidrettsforbundets hjemmeside ble dette kalt en superlørdag. Det er en beskrivelse vi kan si oss enig i.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortsatt langt frem

På sikt vil dette gi seg utslag på seniornivå. Allerede til VM i Japan vil trolig Norge stille med en større tropp enn i de siste mesterskapene, men vi må nok vente enda noen år på den virkelige fremgangen. Sommerlekene i London 2012 er nevnt som hovedmål for mange av ungdommene som nå er midt i den viktige utviklingsprosessen. Full klaff vil gjøre Norge til en like sterk friidrettsnasjon som på 1990-tallet da Vebjørn Rodal, Trine Hattestad, Steinar Hoen og Geir Moen hevdet seg internasjonalt - bare for å nevne noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I ettertid er det lett å si at Friidrettsforbundet forsømte ansvaret med å tenke på etterveksten. Man var så opptatt av å legge forholdene til rette for de beste, at man ikke la tilstrekkelig ressurser i stimulerende tiltak slik at man ute i klubber og kretser kunne utnytte den bølgen friidretten befant seg på. Man hadde profilene, men fikk ikke uttelling på lengres sikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig var det en tøff konkurranse fra lagidrettene (fotball spesielt) som gjorde at ungene rømte fra friidretten samtidig som Norge var en av Europas beste friidrettsnasjoner. Kall det et paradoks, men fremfor alt fikk vi et eksempel på at topp ikke uten videre gir bredde.

Stor mobilisering

Det skulle gå noen år inn i dette årtusen før man virkelig tok tak. De siste sesongene har NFIF bevisst satset på flere stimulansetiltak for barn og ungdom, samt klubbutvikling og utdanning av trenere. Man har kort sagt tatt konsekvensene av at toppene ikke kommer av seg selv. I flere generasjoner har riktignok en del klubbmiljøer fått frem topputøvere med svært beskjedne ressurser. Fortsatt er det nok slik at den viktigste ressursen som befinner seg i klubbene er dyktige ildsjeler. Men også disse trenger stimulans.

Sentralt i arbeidet med talentutvikling og toppidrettssatsing har også de regionale og sentrale samlingene stått. Her har man tydeligvis lyktes bedre med å friste jentene til satsing. Samtidig kan det nok være slik at resultatene vises kjappere her fordi den internasjonale bredden ikke er like stor som hos guttene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Videre har friidretten klart å få tilbake noe av den sterkere stillingen denne idretten hadde på 1960- og 70-tallet - den gang alle løp 60 meter og hoppet lengde på skolemesterskapet. Tinestafetten har blant annet vokst seg stor, og utgjør et viktig tiltak for å stimulere barn til å drive fysisk aktivitet - og friidrett. Videre har NFIF utviklet møteplasser for barn og unge som er tilrettelagt for allsidig aktivitet med basisaktiviteter, dette lanseres nå i vår.

Et stort problem det siste tiårene, har vært mangelen på innendørsanlegg. Der har svenskene kommet mye lenger, noe som har vært brukt som forklaring på at de har fått frem langt flere stjerne de siste årene. Her er det positive ting på gang også i Norge, noe som vil bidra til at friidretten vil få et enda bedre grunnlag å bygge på. Forbundet sitter på kompetanse til å utvikle de som ønsker å ta den voldsomme utfordringen som ligger i å utvikle seg fra ung og lovende til medaljekandidat i VM eller OL.

Helgens mesterskap for juniorer og ungdom har vist at en del har potensial - og tydeligvis lyst.

Les flere kommentarer av Dag Vidar Hanstad her.

Les mer på www.sportsanalyse.com