Meny

New Young Pony Club - «Fantastic Playroom» (Island UK/Universal)

Fantastisk lekende

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har alltid lurt på hva de hippe kidsa med rare frisyrer, stygge solbriller, neonfargede smykker og matchende tights hører på. Nå vet jeg det: New Young Pony Club.

På mange måter føler jeg meg som en kikker når jeg hører på «Fantastic Playroom». Dette er hva kidsa vil ha; det er slackt, men frekt, rått, men rolig og ikke minst skikkelig funky på en utrolig laidback og arrogant måte. Jeg liker det! Og jeg føler meg gammel.

For oss som ikke leser Elle, er det lett å gå glipp av kontemporære motekonsepter, som foreksempel «new rave». NYPC er flere steder blitt omtalt som kanskje det viktigste «new rave» bandet, til tross for at de selv benekter det, og at musikken på ingen måte kan sammenliknes med «old rave», eller «rave».

London-gruppa på fem «startet» karrieren med å varme opp for Lily Allen - også bedre kjent som fjorsommerens Pokemon - fenomen nr. 1. Man skjønner det bare ikke om man er blitt så voksen at man ikke trenger hjelp til å fylle ut selvangivelsen. Men i likhet med dem som trenger hjelp til å fylle ut SA (som min revisor kaller det. Gulp..) kan du bare ikke unngå å høre at dette er svinkult. Selv om man kanskje ikke forstår hvorfor.

Blandt de desiderte favorittene, er funky «Hiding on The Staircase» som til tross for at den i hovedsak er bygget opp med elektroniske lyder, likevel gir deg en slags karibisk nattklubb følelse. Også språkbruken er ganske annerledes enn mye av det man hører fra liknende band. Her brukes det ikke unødvendige banneord for å provosere, derimot er NYPC veldig flinke til å lage metaforer, som om mulig gjør det hele enda mer provoserende for den observante og lettprovoserte. Fra førstesingelen «Ice Cream» kan man for eksempel fiske ut denne ikke helt uskyldige metaforen:

Let me give you what you'd like/I can make your milk go dry/drink me like a liquor/come on and dip your dipper/show me what you´re here for, guy

Stort sett er hele albumet veldig bra; det er fin variasjon mellom rolig, funky, småhardt og ikke minst elektrisk elektronika. Samplebruken er tilbakeholden, men tilstedeværende, akkurat som en god trommis skal være. I gamle jentebøker, for eksempel Frøken Detektiv- bøkene blir Nancy Drews antrekk alltid omtalt som «smarte» og til tross for at jeg som 10-åring ikke helt skjønte hva det betydde, så har jeg en ganske god anelse nå. Og dette her, ja, det er «smart» musikk. Elegant på grensen til frekt, men aldri over streken, i det minste ikke den synlige.

Min absolutte favoritt er låta «The Bomb», med det for min del snart tidløse sitatet: «Dont speak, cause your mind is amazing». Det er greit. For første gang i hele mitt liv skulle jeg ønske jeg var 20 år igjen.

Karakter: 9 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus